Ei lun havn mot storhavet

Om sommeren er det et yrende liv av småbåter og seilbåter i havna på Veiholmen, og på de travleste dagene kan det bli trangt om plassen. Folk bosatte seg på Veiholmen fordi beliggenheten til fiskefeltene var god. At fiskeværet hadde i lun havn var heller ingen ulempe. I 1915 bodde det 456 innbyggere på Veiholmen. I 1926 hadde det økt til omkring 600, som utelukkende levde av fiskeri. Havna var viktig for innbyggerne, og derfor startet Statens havnevesen ei stor havneutbygging på Været på slutten av 1920-tallet. Våren 1928 ble alle innløpa til havna sperret med fangdammer og havna ble tømt for sjøvann. Skjær som lå i havnebassenget ble sprengt, og massene ble heist med kraner til jernbanevogner på Solaklakken. Derfra gikk det egen jernbane over til Singsholmen. Her ble det bygd en lang molo, for å beskytte Veiholmen mot vær og vind. Arbeidet pågikk over flere år. Om høsten ble fangdammene åpna slik at havna kunne benyttes høst- og vinterstid når fiskesesongen var travel og været var på sitt verste. Om våren ble innløpa stengt igjen og havna tømt for sjøvann. Etter flere års arbeid ble demningene sprengt og fiskeværet hadde fått ei enda tryggere og lunere havn enn før. På 50- og 60-tallet var fisket på Veiholmen på sitt største, da lå fiskebåtene tett i tett. Særlig trangt var det om vinteren når det i tillegg kom mange tilreisende fiskebåter for å delta i fisket rundt Veiholmen. Fortsatt ligger det noen få fiskebåter i havna på Været, men ikke så mange som før.