Fiskarbonden

Mens Isak var på sjøen, var det Inga som styrte gården. Begge måtte ta tunge tak, på havet, og på bruket. Slik var livet til den norske fiskarbonden. Fiskarbonden var gjennom minst tusen år bærebjelken i den norske kystkulturen. I historiefortellingen om Norge er det innlandsbonden som har fått hovedrollen, selv om havet, fisken og kystkulturen antakelig var langt viktigere for nasjonens utvikling, overlevelse og selvstendighet. Fiskarbonden var ikke en person, men to. Et fiskarbondepar. En fisker i bukse eller oljehyre, og en bonde i stakk. De to dannet stammen i en type hushold som omfattet over nitti prosent av kystfolket til langt inn på 1900-tallet. Fiskarbonden sto for både høsting, foredling og forbruk i det gamle kystsamfunnet, og var dessuten eksportør av fiskevarer. Denne levemåten skapte dermed verdier som ga inntekter for flere nivåer i samfunnet. Det var ikke noen ensartet levemåte. Fiskarbonden fantes i mange utgaver, avhengig av lokale forhold, tilgangen på fisk, tilgangen på dyrkbar jord, klimatiske forhold og nærhet til byer og tettsteder. Men hovedregelen var at mannen var på havet og kona styrte hjemme på gården. Noen fiskere drev bare «heimsjy’n» med mindre båter og var mye hjemme. Andre reiste lenger, til Lofoten og på Finnmarka, eller på silda, som det het, og kunne være borte måneder i strekk. Her på Steinsøyneset hadde de ei ku, noen høner og en gris. Sammen med fisken fra havet og det lille Isak kjøpte med seg fra Korsholmen, var de selvberget i hverdagen. Nøysomt, enkelt – og til tider strevsomt.