Soyabrygga

Kaia vi nå står ved kalles Soyabrygga, etter Norsk Soyamelfabrikk som lå på tomta innenfor her. Industrieventyret startet imidlertid tidligere. Christian Christensen, eier av Laurvigs Ølbryggeri, trengte sikre leveranser av glassflasker. Han anla derfor Laurvig Glasværk her, i 1872. Fagarbeiderne kom fra Berger Glassverk på Eidsvoll, som ble nedlagt samme år. (Foto: 4.1 glassverket.jpg) Barnearbeid var utbredt, også på glassverket. En såkalt innbærsgutt har fortalt om et godt miljø, men også en svært varm arbeidsplass, og når noen ropte Svetterast!, slapp alle det de hadde i hendene og kastet seg ut fra brygga med klærne på. Etterpå gjaldt det å finne rette eiermann til de mange treskoene som duppet i vannskorpa omkring dem. Til tross for lange og harde arbeidsdager var det også plass til mye sang og musikk. Flere av de store arbeidsplassene i Larvik hadde sine egne orkestre, et initiativ som hadde sitt utspring i England. Store bedrifter startet brassband for å holde arbeiderne unna alkoholen. Om et slikt problem fantes på Torstrand også, skal være usagt. Men Glassverket hadde i alle fall både blåseorkester, strykeorkester og sangkor. Det ble til og med bygd en sal, til øving og arrangementer. En annen kjent bygning var Glassverkbrakka, en lang, to etasjers trebygning som lå til Strandgata og med svalganger inn mot fabrikkområdet. Brakka var hjem for et større antall av fabrikkens arbeidere med familier. Dette ble videreført av den neste aktøren på tomta, Norsk Soyamelfabrikk. (Foto: 4.2 Soya’n flyfoto.jpg) Soya’n på folkemunne, produserte mel og olje av importerte soyabønner. De var i virksomhet fra 1933 til 1976, da bedriften ble kjøpt av Denofa og lagt ned. Underveis vokste produksjon, transport og lagring i takt med den teknologiske utviklingen. (Foto: 4.3 Bygging av silo, soya’n, 1961.jpg) Dagens bygningsmasse på tomta heter riktignok Glassverktunet, men Tårngården, som sto ferdig med sine fjorten etasjer i år 2000, har sin egen historie. Tanken var å innrede den eksisterende siloen til bolig, men da den ble funnet uegnet til det, ble det likevel gitt tillatelse til å bygge en blokk med en høyde på 42 meter – mot en reguleringsplan som hadde vedtak om makshøyde på 18 meter. (Foto: 4.4 Tårngården og klibrødfabrikken.jpg) Klibrødfabrikken G. Gundersen ble flyttet fra Oslo og etablerte seg i en av de siste av bygningene etter Soya’n i 1977. Fabrikken ble flyttet til Hegdal i 2009, og nok et leilighetskompleks kunne anlegges på tomta. Alt av kloakk og forurensning etter 150 års industrihistorie på Torstrand skal det nå være ryddet opp i. Minnene etter glassverket er likevel tydelige. Stranda vi står ved er et kjært badested om sommeren. Ta gjerne en tur ned til vannkanten og forsyn dere av det ungene kaller diamanter, brekkasje fra glassverket som av vannet og sanden og bølgene er blitt slipt til skinnende, fargerike edelsteiner. (Foto: 4.5 Diamanter.JPG) Gå videre til neste brygge.