Hammerdalens Industrihistorie

Turen vil ta deg gjennom et område som i løpet av de siste 25 år fullstendig har forandra karakter, fra et aktivt industriområde til et idyllisk område for kultur, kunnskapsnæringer og boliger. Her lå tidligere Treschow-Fritzøes mangeartede industrivirksomheter, de fleste basert på tømmer fra de vidstrakte skogene (brutto 620 000 da), som fremdeles tilhører firmaet. Det viste seg etter hvert at de mange bedriftene blei for små til å være konkurransedyktige, og dessuten var tomtene altfor små for å få til rasjonell drift, uten utvidelsesmuligheter. Derfor er all industri nå borte, og kontor og kultur har overtatt. Wallboardfabrikken var en stor bygning som lå fra der kontorbygget Vasen ligger i dag, og ut mot fjorden. Fabrikken, som produserte porøse trefiberplater, sto ferdig i 1950. Formålet med fabrikken var i første rekke å utnytte de store mengder spon og flis som kom fra sagbruket, og dårlig virke som egentlig var tiltenkt tresliperiet. Fritzøe fusjonerte store deler av den skandinaviske wallboardindustrien og ble majoritetseier i et stort konsern. Etter det fulgte det rasjonaliseringer og som resultat av dette blei wallboardfabrikken i Larvik nedlagt i 2003. Langs Farriselva, der Bølgen ligger i dag, lå et stort skur for lagring av tremasse, som skulle skipes ut til mottakere i forskjellige europeiske land. Tremasseballene blei transportert med en taubane som gikk fra tresliperiet, over Stavernsveien, til ballelageret her nede.

På dette store området, som i dag er parkeringsplass, lå et av Norges største sagbruk fram til 1999. Det hadde da vært sagbruksdrift her i Hammerdalen i ca 500 år. På 1960-tallet hadde sagbruket og høvleriet til sammen ca 100 ansatte. Tømmeret til sagbruket kom i ei tømmerrenne fra Farris, som endte i «Sagdammen» like nord for brua over Farriselva. Derfra blei tømmeret tatt opp i en kjerrat som førte det inn i sagbruket. De gamle rammesagene var så tunge at bakken rista nå sagbladene gikk opp og ned. De ferdigskårne plankene blei transportert ut til trelasttomtene på Sanden og Battteristranda, hvor de blei lagt opp i store stabler for tørking. Langs jernbanelinja ligger flere store slipesteiner, som blei brukt i omdanningen fra tømmer til tremasse inne i sliperiet.

Det store bygningskomplekset til høyre er den gamle mølla, som nå er på- og ombygd, og rommer bl.a. suksessbedriften Abax. Mølledrifta her ved Farriselva starta for ca 600 år siden, da i form av små kverner. I 1861 sto den første fem-etasjes møllebygningen ferdig. Grunnen til de mange etasjene, med ganske liten takhøyde, var at kornsekkene blei stabla opp med handmakt, og det var ikke mulig for en vanlig mann å stable sekkene høyere enn i skulderhøyde. Den videre produksjonsprosessen var i stor grad basert på tyngdekrafta, i det kornet «falt» fra etasje til etasje. Fra 1954 blei det trykklufttransport. I 1983 blei mølledrifta helautomatisert, og kunne dermed gå uten bemanning om natta. På 1990-tallet var produksjonskapasiteten 25000 tonn mel pr. år. Regal hvetemel var et stort produkt, som blei solgt over hele Norge. Det meste av kornet blei importert over Larvik havn. I 1995 blei Fritzøe Møller en del av Norgesmøllene, hvor Fritzøe blei deleier, og i 2001 blei mølla i Larvik nedlagt som et ledd i rasjonalisering av mølleindustrien i Norge. Men de fine gamle bygningene har fått «en ny vår», som moderne kontorlokaler, og hybler for politihøyskolen. Tresliperiet, som ligger ut mot Farriselva, blei starta i 1875, 7 år etter at jernverket var nedlagt. Formålet var å foredle de store mengder tømmer som tidligere blei brent til køl. Etter flere utvidelser var kapasiteten de siste åra ca 60 000 tonn tremasse pr.år. Da var sliperiet her det største selvstendige tresliperiet i Norge. Tømmeret til sliperiet kom fra Farris, i samme renne som førte tømmer til sagbruket. Slipningen skjedde ved at matningsskruer pressa tømmeret ned mot fem roterende slipesteiner. I 1975 blei det bygd et anlegg for termomekanisk masse på tomta mellom sliperiet og mølla. Råstoffet til termoen var flis fra sagbruket. Termobygget var en del av møllebygget og ble revet da mølla blei restaurert. Markedet for tremasse skrumpa inn, og kravene til effektiv drift øka. Tresliperiet blei derfor nedlagt i 1998. Den store bygningsmassen har fått ny bruk til kulturformål. Her holder bl.a. Larvik kommunes kulturskole til, og den gamlepressverksalen har blitt en særprega arena for konserter og andre kulturarrangementer.

Hvis du går fram til den store døra midt på bygningen kan du kikke inn på det som er en gamle krafstasjonen Treschow Fritzøe. Bedriftene langs Farriselva; sagbruk, tresliperi og møller, var enormt kraftkrevende. Rundt 1880 ble alt sammen drevet direkte av 8 vannturbiner og ett vannhjul, med et virvar av renner som førte vann til de forskjellige turbinene. Ikke så rat at eieren så med stor interesse på de muligheter som elektrisiteten kunne gi. Det store spranget mot elektrifisering ble tatt i 1901. Da blei den nåværende kraftstasjonen bygget, og de gamle vannrennene blei erstatta av et turbinrør fra Farris, med en diameter på 2,8 meter. Strømmen blei de første åra bare brukt til belysning, og det gikk mange år før de forskjellige bedriftene gikk over til elektrisk drift av maskinene. Mølla gikk over til elektrisk drift i 1926, og sagbruket rundt 1935. I 1908 blei det i tilknytning til kraftstasjonen bygd et dampturbinanlegg med fyrhus, fyrt med flis fra høvleriet og sagmugg fra sagbruket. Dampturbinanlegget blei nedlagt i 1955, da det blei bygde et nytt dampturbinanlegg ved Wallboardfabrikken på Sanden. Tresliperiet var spesielt kraftkrevende, og i kjelleren der blei det i 1919 anlagt en egen kraftstasjon med en turbin som ga hele 2000 HK. I dag har de to kraftstasjonene i Hammerdalen en installert ytelse på 3200 kw, og produserer i et gjennomsnittsår 15-16 mill. kwt. Fra 1998 er drifta automatisert, og det hele styres nå fra Skien.

Den store bygningen rett over brua på vestsida av Farriselva, huser i dag konsulentfirmaet Norconsult. Det blei satt opp i 1841 og 1851 som valseverk for jern fra jernverket. Her ble glødende jernstykker sendt inn gjennom valser, som valset dem ut til lange stenger. Jernverket ble nedlagt i 1868, og området her blei så et senter for konsernets mange hjelpeavdelinger. I Mekken ble det et stort mekanisk verksted, med ca 30 ansatte i 1930-åra. Smie og støperi var i den lange bygningen langs Farriselva. Begge deler ble nedlagt ca 1950, og her ble det avdelinger for sveising og platebearbeiding. Samtidig blei selve Mekken bygd om til et moderne maskin- og monteringsverksted. Utover på 50-, 60- og 70-tallet jobba det det ca 70 mann på mekanisk verksted. En stor del av arbeidet var for andre enheter i konsernet, men det var også store eksterne leveranser. Bl. a. ble en ganske stor på utstyr til skogindustrien, i første rekke pakkemaskiner for trelast og anlegg for tømmerbehandling. Siloer og mottaksanlegg for mel var også en viktig del av produktspekteret. Etter hvert som industrien i Treschows egen regi ble nedlagt, fikk også hjelpeavdelingene mindre å gjøre, og de ble etter hvert avviklet. Fra 1995 og noen år framover dreiv noen av de ansatte et eget firma, Larvik Mek. og Automasjon i de lokalene som mekanisk verksted hadde disponert. Fritzøe Auto, seinere Nor-Truck holdt fra 1990 til i den nordre delen av bygget langs Farriselva. Denne bedriften flytta i 2004 til Faret. Først på 2000-tallet ble det starta et omfattende arbeid med ominnredning av de gamle verkstedlokalene til moderne kontorlokaler. Det gamle valseverket/Mekken rommer i dag Larviksavdelingen til Norconsult, med ca 65 ansatte. Norconsult har også etablert en avdeling i bygningen langs Farriselva.

De store murene mot lia er rester etter masovnshuset til jernverket. Det var 10 meter høyt, og ble matet med kull og jernmalm fra toppen. Jernmalmen ble fra fra Sørlandet i båt. Fritzøe Jernværk var i drift fra etableringa ca 1640 til nedlegginga i 1868, altså i over 200 år. I mesteparten av denne tida var det Norges største jernverk. «Hjertet» i jernverket var masovnen, hvor malmen blei smelta til råjern. Den eldste masovnen lå der hvor Mekken ligger nå. På baksida ser en fortsatt spor etter grunnmuren i bakken. Den siste masovnen, bygd i 1845, lå inntil den høye steinmuren, innafor det lille kjettinggjerdet. Fra «land» innafor gikk det ei lita gangbru over til toppen av masovnen. Arbeiderne trilla, med trillebår, malm og trekøl over denne brua, og slapp ned på toppen av masovnen. Trekøl og malm fra forskjellige gruver blei lagt lagvis. Vanndrevne luftpumper sørga for stor lufttilgang, slik at temperaturen kunne holdes over 1000 grader. Råjernet, som blei tappa ut nederst i masovnen, blei delvis hamra til smijern i store hammere, og delvis støpt i former til mange ulike produkter, fra kanoner til gryter. Den forrige masovnen lå der Mekken ligger nå. På baksida av Mekken kan en fortsatt se rester av grunnmuren. Hammerne lå langs ei vannrenne som gikk fra Mellomdammen og ned til masovnen. Vann fra renna ga kraft til både hammere og luftpumper. Fordi det blei mangel på trevirke rundt Larvik, blei det etablert filialer rundt om. I Barkevik blei det en masovn, på Halle kom det en hammer, på Hagnes kom det to hammere, og på Moholt kom det en hammer, seinere også masovn. Jernmalmen kom fra gruver som Fritzøe eide i Arendalsområdet og på Langøy ved Kragerø.

Følg den bratte bakken opp til Øvre Verksgård og Vedgården. Her var det store lagre av malm og trekull. Masovnen, 10 meter høy og meden diameter på to meter, var jo en gigantisk ovn, som slukte trekøl for å holde temperaturen oppe på ca 1000 grader. Forbruket var så stort at det måtte komme inn et hestelass med trekøl hvert 5. minutt for at masovnen ikke skulle slokne. Etter at jernverket var nedlagt blei Øvre Verksgård brukt til lagring av ved, særlig honved fra sagbruket. Veden blei kjørt ut til de ansatte med hest og vogn helt til rundt 1960. Den eneste bygningen som står igjen fra driftsperioden nå, er «Klokkebua», som står på brottet mot sør. Klokka blei brukt til å å ringe inn og ut fra arbeidet, og til matpausene. Det var jo ikke alle arbeidsfolk som hadde egen klokke før. I dag er Øvre Verksgård et idyllisk boligområde, hvor beboerne har historien tett innpå livet.

Også bygningene i Nedre Verksgård har i en lang periode vært base for hjelpefunksjoner hos Treschow-Fritzøe. I 2. etasje i bygningen mot nord lå snekkerverkstedet. Her laga en bl.a. dører, vinduer og møbler til de mange boligene og skaustuene som Treschow hadde rundt om i skauane. I dag er det gamle snekkerverkstedet base for Larvik husflidslag, som bl.a. har ei større vevstue her. I 1. etasje holder i dag mikrobryggeriet til. I den lange en-etasjes bygningen mot vest holdt i noen år bedriftens eget bilverksted til. I bygningen hvor Larvik museum i dag holder til, var det tidligere stall i første etasje, og plass for høy på loftet. Etter at biler og trucker overtok, blei bygningen brukt som materiallager og påbygd kontorfløy. Her blei det lagra alle mulige slags deler, bygningsartikler o.l. til de mange bygningene i konsernet. Foran bygningen står en stor gammel jernhammer, som var i bruk til nedlegginga av jernverket i 1868. Det er en moderne hammer, hvor knaster på hjulet løfter opp hammeren. Når knasten slipper taket i hammeren, detter hammeren ned på jernstykket med voldsom kraft. Vi får et inntrykk av hvilke krefter som var i sving når vi ser hvor kraftig akselen mellom vannhjulet og hammerhjulet er dimensjonert. Smedenes oppgave var å holde jernstykket på plass, og forflytte det slik at alle deler blei smidd. Smedene måtte ha stor armstyrke, så det å være smed var ensbetydende med å være sterk. Dessuten var de fleste smeder tunghørte eller døve. De jobba jo i en enorm larm. Hensikten med smiingen var å få bort alle ureinheter fra jernet, og dermed få et smidigere jern. Litt ovafor jernhammeren står en kanon, støpt her på verket. Kanonen har et veldig tjukt løp, for å hindre at den sprenges ved avfyring. Kanoner og kuler var de viktigste produktene ved jernverket den første perioden. Danskekongene var jo stadig engasjert i kriger, og kanonene deres kom her fra Fritzøe. Den store, gamle trebygningen ut mot Farriselva er den gamle jernverksforvalterboligen Her har bl.a. Jakob Sverdrup bodd. Da den første Treschow kjøpte «Det tidligere grevskab Laurvigen» i 1835, ansatte han Sverdrup som bestyrer for hele virksomheten her i distriktet. De to portnerboligene fra 1870-åra er nok tegna mer for å vise hvilken betydelig bedrift dette var, enn for å ha et praktisk formål. De er tegna av arkitekt Nordan, som også tegna Fritzøehus.

Her, hvor det i dag er parkeringsplass, lå tidligere Langestrand kirke, bygd av Niels Lange i 1646. Den ble revet i 1699, og ny kirke blei oppført av Gyldenløwe. Begge kirkene var av tre. Den siste kirken blei revet i 1811, for å gi plass for en ny masovn som aldri blei bygd. Deler av kirkegården blei skylt bort ved den store flommen i 1653. Det gule huset på den andre sida av Nedre Fritzøegate var familien Treschows bolig inntil Fritzøehus sto ferdig i 1863. Fram til nytt hovedkontor sto ferdig i 1952, holdt Treschows hovedadministrasjon til her. Seinere hadde skogsjefen og hans folk kontor her. Så var eiendomsavdelingen her i noen år, og i de seinere år har bygningen vært utleid. Det er bestemt at hovedkontoret fra 1952 skal rives, for å gi plass på denne attraktive tomta for bygninger som mer tilfredsstiller dagens behov.

Bak oss har vi det tidligere høvleriet, bygd 1873. Det fikk trelast fra sagbruket på østsida av Farriselva. Plankene blei tidligere frakta på en liten jernbane på nåværende bru over Farriselva. Lageret for materialer for salg var en lang bygning som lå ut mot fjorden, der Fritzøe brygge ligger nå. Høvleriet blei nedlagt i 1985, da nytt høvleri ved Lågen sto ferdig.

Vi håper at denne runden opp og ned langs Farriselva har gitt deg et bilde av hvor omfattende virksomhet det har vært her gjennom flere hundre år, hvor viktig Farriselva var for hele virksomheten, og hvor annerledes den tidligere virksomheten var i forhold til det som er i området i dag.