Opplev Smøla
Provided by:
Smøla kommune
Bli med på en rundtur og opplev den flotte øya Smøla! Her får du møte barskt kystlandskap og spennende lokalhistorie. Ta deg tid, få frisk luft i hjertet og nyt turen!
Provided by:
Smøla kommune
Bli med på en rundtur og opplev den flotte øya Smøla! Her får du møte barskt kystlandskap og spennende lokalhistorie. Ta deg tid, få frisk luft i hjertet og nyt turen!
Edøya is the second-largest island in the municipality after the main island of Smøla, and has approximately 50 inhabitants. Edøya is strategically located at Trondheimsleia and has been a natural hub since the Middle Ages. Finds have been made of tools dating back to 2500 years BC. and you can see burial mounds in the south on the island. During World War II, the Germans surveilled the ship traffic in the fairway from Edøya. Edøya was a municipality until 1960. In 1989 there was a road and bridge connection with Smøla, and a new ferry port was built. Edøya is very rich in cultural history and several of these historical sites you will discover more about during this tour.
The Guricenter is a regional culture- and coastalpilgrimcenter, and is named after the popular outdoors play "Fru Guri of Edøy". The play is performed every year in week 28, but you can experience a large number of other activities throughout the year as well. You can also rent a bike and get a bite to eat here. The Guricenter also houses an interesting exhibition from the local company "Nekton". This exhibition gives the entire family a chance to learn some of Norway's aquacultural history. New interactive exhibitions in 2021! We hope you will come back to explore Smøla's cultural history in an exciting way. Welcome! (You can of course use the waiting room with its associated facilities all year round)
Høsten 2019 ble det gjort et fantastisk skipsfunn her på Edøya. Skipet, som har fått navnet Edøyskipet, er restene av et skip fra vikingtiden eller merovingertiden. Skipsfunnet fikk stor oppmerksomhet både nasjonalt og internasjonalt. Skipet ble oppdaget etter at området på Edøya ble undersøkt med georadar. Data fra undersøkelsen viste at det befinner seg en skipsform under bakken. Skipet ble funnet under en tidligere gravhaug, her like nord for Edøy gamle kirke. Denne gravhaugen har hatt en diameter på rundt 18 meter, og data fra georadaren antyder at de bevarte delene av skipet har en lengde på minst 13 meter. Ut fra dette kan en anslå at den opprinnelige lengden på skipet har vært 16-17 meter. Restene etter Edøyskipet er ennå ikke gravd ut.
Edøystjerna is one of the mysteries of Smøla. The stones in this star formation are taken from the beaches of Edøya and it is believed that this is a tombstone memorial. Some say that the star symbolizes the world tree Yggdrasil, and that it was made sometime between the year 200 and 800 AD. As a tombstone memorial, Yggdrasil shows that a family consists of both the living and the dead. You can read more about this via the links below.
This old stone church was built around the year 1190. Even though it was buildt of stone, the church burned after a lightning strike in 1887. All of the woodwork was lost, except for the altarpiece. The altarpiece was later sent to Kristiansund for storage, but unfortunately it was destroyed by the german bombs in 1940. The Germans used the ruins of this church during World War II. The bunker below the church is one of few protected bunkers in Norway. After the war, the church was reconstructed, and in 1950 it was inaugurated once again. On the occation of the church's 800th anniversary in 1990, it was refurbished and also provided with a new organ. Today, the beautiful little church is widely used for baptisms, confirmations and weddings.
In 1941, the Germans buildt a fortress on Edøya. From this point they had a complete overview of traffic at sea between southern and northern Norway. Within a few months, a military facility was built with cannon positions, bunkers, tunnels, mitral positions, barracks and other necessary installations. The foundations of the plant can still be seen in the landscape.
From the beginning of the 18th century there was mining at Skjølberg, where first found an iron ore and then copper. The ore was transported to a melting hut here at Kyrhaug. In 1720, the speculator overtook the mining business. Niels Josten - merchant and shipowner and co-owner of several quarries and sawmills around the country. A new melting hut with two ovens was set up here at Kyrhaug. The daily management of the smelting hut was in a large timber building. Important things must have been going on in this house for four of the doors could be locked with a key! Josten imported coal from England where he had a brother who operated by sea. This was new in the mining industry in Norway. He employed English miners to operate the melting hut. Due to excessive faith in the ore deposits, along with money shortages and large loans, Josten ended up in prison. In 1734 the melting hut and the remains of the mining company was in ruins. What had once been the center of a large-scale industrial project was reduced to a troublesome ruin.
Tyrhaug is one of three lighthouses around Smøla. The lighthouse is 14.2 meters high and the light height is 17.8 meters abowe water. Tyrhaug was the first lighthouse at Nordmøre and was established in 1833. A single house was built containing a residential area, oil storage and a tower for the lantern. In January 1841, the lighthouse keeper's boat was destroyed in a storm. After the lighthouse keeper had pointed out to the ministry that he was dependent on a boat and that there was no water supply on the islet, he received compensation for the boat, and support was given for the construction of the boathouse and the water cisterns. Later, the houses were renovated and in 1924 a pier was built. Power was connected in 1963. The station was automated and vacated in 1967.
In 1896 Ludvig Frøseth moved to Kattholmen. He bought fresh fish from the local fishermed, put it on ice and sent it to Bergen. Salt fish, on the other hand, he got from Trøndelag and brought it here to dry on the rocks and sell as dry fish to Kristiansund. Kattholmen also had a canning factory and many workers had a job here during the crab season.
Photo: Wigdis Wollan On this island you can find over a hundred protected cultural monuments. The trail includes several burial fields created from the Stone Age up to the Viking Age. Many of the tombs are visible due to heather burning and grazing, and are marked by stones of various formations: rings, oblongs and round stones. The most famous of the cultural monuments here is the Kulisteinen. It's believed that farming on Kuløy has taken place for as long as 4,000 years. This island was, after all, a judgment center in the Iron Age. The King of Kuløy, King Kul, is believed to have stayed here. We ask you to pay attention to grazing animals in the area, and please, don't burn a fire or throw litter here.
«Tore og Halvard reiste denne steinen etter Ulv… Tolv vintre har kristendommen vært i Norge.» Kulisteinen er ett av de eldste bevarte minnesmerker over innføringen av kristendommen i Norge. Dette er også første gang Norges navn blir nevnt i en skriftlig kilde. Kulisteinen er den eneste bevarte runesteinen på Nordmøre. Man mener at steinen er fra ca. 1050. Steinen ble omtalt første gang i 1810 da sokneprest Holck i en rapport til Oldsakskommisjonen nevner korset som er inngravert på den ene flatsiden. Steinen sto den gang plassert foran Kuligården. Siden ble den tatt opp og brukt som støtte under ei låvebru. Derimot nevner Kvernespresten Grøn Bull runene. Men ingen fagfolk kunne senere finne disse tegnene – kanskje fordi lysforholdene under låvebrua var dårlige. I 1913 kom den til Vitenskapsselskapet i Trondheim. Steinen manglet nå toppstykke. Mulig det ble slått av da steinen skulle brukes under låvebrua. Her ble den plassert i museumshagen fram til 1956. Der oppdaget og tolket Aslak Liastøl runene på steinens sidekant – og beviste at Grøn Bull hadde rett. I nærheten av steinen ble det i 1984 gravd ut et broanlegg som er datert fra samme tidsrom. Det tyder på at Kuligarden har vært en storgård. Originalsteinen befinner seg fortsatt Trondheim. Navnene Tore og Halvard har gått igjen på gården i minst 1000 år. I september 1959 skulle kopien som står på Kuløya avdukes med blant annet biskop, prest og ordfører tilstede. Men på grunn av at det blåste opp til storm denne ettermiddagen, noe som gjorde det umulig å komme på land på Kuli, ble arrangementet flyttet til Edøy gamle kirke. Kopien er laget av Smølaværingen Bertram Fredly som arbeidet som steinhogger i Trondheim i en årrekke. Kulisteinen står på lista over Norges dokumentarv som er en del av UNESCOS Memory of the World (MoW). Kulisteinen og Edøy gamle kirke er en viktig grunn til at Edøya ble valgt som senter for Kystpilgrimsleia.
Rundt på Kuløya ligger mange fornminner fra ulike tider. De tydeligste er gravminner fra jernalderen, datert fra 500 år før Kristus, til 1050 år etter Kristus. På den nordøstlige delen av øya finner vi de fleste. Her er det store gravhauger opp til flere meter høye, som kupler i det flate terrenget. Vi kan se felter med lange sigarformede hauger og et felt med små tuer dette er også graver. Andre graver er rekker med lave steinringer ved siden av hverandre, en nærmest båtformet steinlegging og helt ned til to-tre steiner satt mot hverandre. Steinringene var vanlige i jernalderens gravskikker. Også firkantede, avlange steinsetninger som ligner hustufter er gravanlegg. Landskapet har fått ligget uberørt og er holdt vedlike ved lyngbrenning og sauebeite. I 1870 var det utgraving av en av haugene. Her fant mann en mannsgrav som inneholdt beinrester, øks, sverd, spyd, fil sigd og bryne i tillegg til ei bronsenål med ring. Denne nåla var antakelig brukt på en kappe for å feste knappen ved skulderen. Funnet vitner om at Kuløya var en storgård eller kanskje et høvdingsete i vikingetiden. Beliggenheten var gunstig til i forhold til leia. Godt jordsmonn og, kort vei til fiskefeltet skjermet av Edøya ga gode muligheter for bosetting. Fra 1985-1988 samarbeidet Universitetet i Trondheim med Smøla museum og Smøla videregående skole om å restaurere gravfeltene. Til åpningen av vei og bruforbindelse til øya i 1980, ble det satt opp informasjonsskilt og laget en kulturminneløype det er verdt å utforske.
Rosvoll has been the residence of the priest since 1749 when Smøla became a vicarage. The very first rectory was situated in a sheltered bay by the sea. It gradually became in such poor conditions that it was decided to build housing for the priest. Carpenter Johannes Forbragd signed a contract to build a new rectory in 1880. The contract explains exactly how the buildings should be. It became a solid and modern house by the standard of the time. In 1882 the new dwelling was completed and it was in use until 1971, when a new priest's residence was built at Edøy church on Innsmøla. After that time, Rosvoll parsonage has been used as an assembly house, museum and exhibition hall. It is Smøla Museum that runs the facility. The rectory has several buildings; farmhouse, barn, stabbur, fireplace and boathouse. The barn is rented out and still in use. Large beautiful maple trees grow in the garden and the area and nature are very different from the rest of the landscape on Smøla.
Eco Camp Norway, tidligere Innsmøla skole, er nå en miljøarena med fokus på gjenbruk, marint avfall og kreativitet. Eierne, Mona og Stephen, har nå fått på plass et unikt vandrerhjem hvor hvert rom har sitt eget tema. Flere av elementene er håndlaget av gjenbruksmaterialer. Nestekjærliget er Eco Camps egen gjenbruksbutikk. Den er drevet på frivillig basis og alt overskudd går tilbake til lokalsamfunnet. Her kan du også få kjøpt kaffe og kaker. Velkommen til en miljøbevisst og trivelig opplevelse!
The School Act of 1860 required the establishment of permanent schools throughout the country. Rangnes old school was built in the 1880s. At this time, 13 school buildings were built on Smøla. Most were built according to the same drawing as Rangnes old school. Today, the school is a museum run by Smøla Museum. It has fixtures, books and other teaching material from several of the old neighborhood schools. Rangnes old school is one of the few authentic schools preserved in Møre og Romsdal.
Lokalhistorisk arkiv holder til i det som var ei offisersbrakke bygd av tyskerne under krigen. Denne sto på Edøya og var en del av Festung Edøy. Etter at krigen var slutt, ble den flytta til Ødegård på Innsmøla. Her ble den tatt i bruk som kommunehus for Edøy kommune. Det ble da også laget arkivrom i underetasjen. I 1960 ble de tre kommunene på Smøla slått sammen til én, og kommuneadministrasjonen ble lagt til Nordvika. Huset ble nå hovedbibliotek. Arkivrommet skulle fortsatt være kommunalt. Her var det en historisk interessert bibliotekar som etter hvert tilbød arkivplass for dokumenter og protokoller etter lag og organisasjoner som det var ønske om å få bevart. Dette ble starten på et bygdearkiv. I 2001 flytta hovedbiblioteket ned til Straumen. Huset, som hadde en klausul om at når kommunen ikke lenger hadde bruk for det, skulle grunneier overta, ble nå ledig. Lokalhistoriedelen av arkivet ble værende i kjelleren. I 2007 ble Smøla historielag stifta. De fikk leie hele underetasjen, og arbeidet med å etablere Lokalhistorisk arkiv for Smøla startet i 2011. Tre år senere fikk laget midler fra Jahn H. Leithes minnefond for å sette lokalet i stand. Dermed kunne man begynne å planlegge organisering av det innsamla materiellet. Her mottas fortsatt lokalt arkivstoff fra hele Smøla. Arkivlistene som ikke er unntatt offentlighet, ligger ute på Smøla historielag sin hjemmeside. Arkivet har åpent hver andre tirsdag i måneden unntatt juli og desember, men besøk kan avtales når som helst.
Edøy kirke er en langkirke innviet i 1885 med sitteplass for 365 personer. Edøy sogn hadde steinkirka på Edøya som sin kirke. De aller fleste kirkegjengerne måtte dermed i båt for å komme til messe. På vinterstid ble det ofte messefall på grunn av dårlig vær, siden hverken prest eller menighet kom seg til kirken. Ønsket om en kirke på fast-Smøla var derfor naturlig. Kostnadsoverslaget for kirka var på vel 14 000 kroner og finansieringen var vanskelig. Heldigvis ønsket fargehandler Nils Schjølberg i Trondheim å gi gratis tegninger og 10 000 kroner til bygging av kirken. Gaven kom med betingelsen at kirka ble bygd der herredstyret og presten fant det best. Ødegård på Innsmøla ble stedet og arkitektene og byggmestrene Jakob og J.P. Digre fikk oppdraget med å sette opp kirken. En tid senere tilbød Schjølberg seg å skaffe altertavle og orgel til kirka. Da regnskapet ble gjort opp, hadde de brukt 21.000 kr på kirkebygget. Av dette dekket Schjølbergs bidrag den største delen. Nils Schjølberg var tilstede ved innvielsen av kirken. Han fikk overrakt en drikkekanne av sølv med inngravert bilde av kirka og årstall og navn på som takk for rause gaver. Utenfor Edøy kirke ligger Skattesteinen. I tidligere tider var kommunekassereren også skatteoppkrever, og folk måtte selv passe på å betale kommuneskatten. Det var ikke enkelt for alle å komme seg til veiløse Edøya, der skatteoppkreveren hold til. Derfor tok han med seg skatteprotokollen i kirka på søndag. Etter gudstjenesten satte han seg på denne steinen slik at de som hadde noen kroner å avse, kunne betale der og da. Dermed fikk steinen navnet skattesteinen.
Rolf Kolbjørn Schjølberg ble født på Garden Djupvika som den yngste av seks søsken. Han var sterkt knytta til søskena sine, særlig til broren Ola. Som gardsgutt måtte han tidlig være med i arbeidet på garden. Rolf Kolbjørn var i militæret da 2. verdenskrig brøt ut. Han var en del av den såkalte «Trønderbataljonen» som mista 34 soldater, mens om lag 60 ble såra, og enda flere ble tatt til fange av tyskerne. Det var så mange Nordmøringer i bataljonen at de like gjerne kunne hett Nordmørsbataljonen, deriblant omlag 20 gutter fra Smøla. Om våren var bataljonen grensevakttjeneste ved Grense Jakobselv og i Pasvik i Finnmark. Stasjoneringen her gjorde dem til flinke skiløpere. De hadde vært i tjeneste siden januar og skulle straks få avløsning da krigen brøt ut 9. april 1940. De fikk ordre om å dra til Salangen. Etter å ha ligget på fjellet i 3 døgn, marsjerte de natt til 24. april 1940 i full krigsutrustning fra Lavangen til Gratangen over Fjordbotteneidet i 3 – 4 meter dyp snø. Etter hvert økte vinden til sterk storm med våt snø. De kom fram til Gratangen i grålysningen, våte og helt utslitte. Men soldatene måtte gå igang med å klargjøre stillingene. I sekstida om kvelden var de ferdige, alle var gjennomvåte og sultne, og de kunne ta inn hos lokalbefolkningen. Bataljonssjefen mente at skulle soldatene bli kampdyktige måtte de få hvile, mat og tørt tøy. Soldatene gikk derfor etter hvert i ro for natta. Tidlig på morgenen mens de spiste frokost, ble de beskutt av tyskerne som hadde oppdaget dem. Det ble skutt gjennom husene der de bodde, flere ble såra. En av guttene som ble skutt og drept da kulene slo gjennom veggen var Rolf Kolbjørn Schjølberg Han ble gravlagt på Gratangen kirkegård, for så å bli fraktet hjem til Smøla i juni 1941.
Straumen har alltid vært et trafikknutepunkt. Her har det vært landhandel, postkontor og kai for dampskipsekspedisjon. Telefon, lege og prest holdt til litt lengre oppe i bygda. Fortsatt er helsetjenesten og tannlege lokalisert i bygda. I 1957 fikk Straumen anlagt fergekai, og den første ferga, "Valldal”, kunne ta i bruk sambandet mellom Straumen og Kristiansund. I tillegg driftet den samme ferga turer til Hitra og Frøya. Turen fra og til byen tok 1,5 timer hver vei, noe som på det meste resulterte i maksimalt 4 avganger fra Straumen pr. dag. Fergekøen snodde seg langt oppover bygda i forbindelse med helgedager og ferier. Senere kom det også ferge over fjorden til Aure. Busselskapet Smøla billag etablerte seg her med kontor og verksted. Nå er deres bygninger blitt bilverksted. Bussene som trafikkerer begge sider av øya, møtes fortsatt her. Da veien ut til Edøya og ny fergekai ble åpnet i 1989, ble fergeleiet på Straumen lagt ned. I 2012 ble det bevilget stedsutviklingsmidler til oppgradering av den gamle fergeoppstillingsplassen. Resultatet ble samlingsstedet Dampen som benyttes av både gammel og ung, turister og båtfolk. Straumen er også base for ambulansebåten ”Øyvakt”.
Smøla består av mange øyer og sund. Mange små og store trebroer gjorde det enklere å komme seg fram mellom sund og øyer. Trebroene ble etter hvert byttet ut med sementbroer. De fineste byggverkene er likevel steinhvelvbroene. Disse ligger som små kunstverk og vitner om flinke håndverkere. Broa over Hinnåelva her er et eksempel på ei slik steinvelvbro. I beskrivelsen fra amtmannens kontor i Molde står det at brua over Hinnåelva skal være en steinhvelvbro «hvelvet skal utføres av godt sammenhugget sten. Bredden av hvælvet gjøres 2,8 meter bredt.» Veiarbeideren som tok ansvaret for jobben forlangte 370 kr for dette, noe som tilsvarer omlag 300.000 i 2020-kroner. Brua bandt sammen Innsmøla og Jøstølen. På denne tiden var det ikke vei videre vestover. Den ble påbegynt i 1938 og ble innviet i 1954 av fylkesmann og ordfører. Nå lot det seg gjøre å kjøre rundt hele øya. Etter hvert økte trafikken og bilene ble større. Brua ble for smal for busser og brøytebil, og en ny bru måtte bygges. Heldigvis fikk gammelbrua fortsatt ligge ved siden av.
Her på Steinsøya passer det godt å ta sagnet om Skalmakallen og Tustnagubben. På Brattværet bodde en gang en rise som ble kalt Skalmakallen. Stormen hadde tatt taket av huset hans, og han måtte ha ny never for å lage nytt tak. Han ropte til jutulen på Tustnastabben: ”Har du never?”. Tustnagubben svarte at never hadde han, og det skulle han få mot en stor fiskball i betaling. Tustnagubben ropte dette så høyt at Tustnafjella sprakk i tre deler. For ikke å lure hverandre kasta begge samtidig. Men neverlaet kom aldri til Brattværet, og fiskballen endte aldri opp på Tustna. Neverlaet havna på Mannsholmen ikke så langt fra Arnøya, og fiskballen havna, som dere ser, her på Steinsøya.
Råket var tidligere sentrum for stor aktivitet knyttet til sjøen. Her på Båtneset var det på begynnelsen av 1900-tallet handel, poståpneri, bakeri, smie og snekkerverksted. Her lå også Vestsmøla Slipp og motorverksted. Verkstedet var viktig i fiskerimiljøet. Hit kom folk fra de forskjellige bygdene for å få reparert båtene sine. Bygdefolket møtte opp for å treffe andre og for å høre nytt. I samme området var det reperbane der de slo tau i alle størrelser til segl-makere og andre. Lenger vest lå det også et båtbyggeri. Aktiviteten var stor. I 1959 startet Ole Talleraas motorverksted her. Han laga harpuner, reparerte båtmotorer og landbruksmaskiner. I sesongen kunne det være 10 mann i arbeid. Ole Talleraas fortalte: "Like før jul 1967 forliste en av «Esso» sine båter ved dampskipskaia på Råket. Dette var en oljetankbåt på vei fra Kristiansund til Veiholmen lastet med 40 tonn olje. Båten berørte grunnen ved kaia, gikk rundt og sank. Det var med nød og neppe at mannskapet kom seg velberget på land. De fikk opp båten, skar ut innredningen og annet som var ødelagt. Verkstedet hadde fullt arbeid i et par måneder før båten igjen kunne sjøsettes.
Dyrnes er et tettsted på vestsiden av Smøla. Her finnes både barnehage, gjestekro og pub. Innerst i Dyrnesvågen finner vi også Øyrin friluftspark. Dette er en skjærgård i miniatyr som er utviklet i løpet av de siste årene. På Dyrnes finner du også en ni-hulls golfbane drevet av Smøla Golfklubb.
Smøla vindpark består av 68 vindturbiner med en samlet kapasitet på 150 Megawatt. Vindparken ligger i et flatt og åpent - men også lett kupert terreng, 10-40 meter over havet. Veiene i vindparken er mye benyttet av turgåere og syklister. Gjennomsnittlig årsproduksjon i Smøla Vindpark er 356 Gigawatt timer, noe som tilsvarer normalforbruket til 17 800 norske husstander. Det er Statkraft som eier og driver vindparken. Smøla Vindpark er bygd i to etapper. Den første - som besto av 20 turbiner, ble åpnet av Kong Harald i september 2002. Gro Harlem Brundtland åpnet andre byggetrinn tre år senere. I Smøla Vindpark finner du også Nasjonalt Vindenergisenter, som driver forsknings- og utviklingsprosjekter innen fornybar energi.
Her på Vikan har det vært drevet landhandel i en årrekke. Det var Einar Næbb Wikan som var handelsmann, og i 1938 innredet han også et naust til produksjonslokale for hermetisering av krabbe. Wikan var en kreativ mann, og i samarbeid med dyktige medarbeidere fikk han laget egne maskiner for fiskeproduksjon og hermetikkemballasje. Han tegnet også sine egne etiketter. Krabben som ble produsert her i Vikan, ble solgt både i Norge og eksportert til England. Etter at hermetikkproduksjonen ble satt i gang igjen etter krigen, ble maskinene ikke lenger drevet av håndmakt. Nå var det en gammel bilmotor som sørget for dette. Firmaet fikk etterhvert kontrakter med forsvaret på forsyninger av torskerogn, krabbe og hermetiserte gulrøtter. I 1956 gikk fabrikken over fra privat eie til aksjeselskap, Vikan Konserves, og i 1962 tok de i bruk bygget som står her i dag. Dette ble arbeidsplassen til 20-25 personer. Så snart krabbesesongen var slutt i begynnelsen av desember, gikk de over til å hermetisere gulrot. I tillegg tok de imot fisk, og om vinteren ble både torskerogn og sildemelke hermetisert. Hermetikkfabrikken ble overtatt av Smøla Konserves AS i 1976, etter en kort pause i produksjonen. Konkurransen fra andre land ble etter hvert hardere og lønnsomheten mindre. Den siste hermetikkboksen ble produsert i 1985. På slutten av 1980-tallet ble oppdrettsselskapet Stolt Seafarm eier av bedriften. Pasteurisert krabbe ble da produsert her på Vikan. Krabben ble sendt videre til meieriet på Otta, der det ble produsert krabbeost. Etter dette tok lakseoppdrett over lokalet, og i dag er det MOWI som har sin base for anleggene rundt Smøla her på Vikan. Landhandelen - som var Smølas minste ga opp kampen mot sentraliseringen og de større butikkene i 2013.
Her på Nordvik er det mange krigsminner. Du finner spor etter installasjoner både over og under jorda. I 1940 var Nordvik et bygdesenter og møtested med post, butikk og dampskipsekspedisjon. Her lå en moderne hermetikkfabrikk, bygd i 1937, der opptil 100 personer jobbet med røyking og hermetisering av sardiner. I 1941 la rutebåten «Driva» til kai med tyske soldater. Soldatene bygde opp et støttepunkt der de kunne vokte Ramsøyfjorden og innløpet til Trondheimsfjorden. De tok inn på bedehuset, i privathus og i fabrikken der drifta nå ble stanset. Det var cirka 100 soldater stasjonert på Nordvik. Soldatenes behov for boliger medførte at mange av bygdas beboere ble kommandert til å forlate husene sine. Hele Nordvikområdet ble erklært militært område og ble gjerdet inn med dobbel piggtrådsperring med minefelt imellom. Alle måtte vise pass når de gikk inn og ut av området. Og noen måtte være igjen for å passe post og ekspedere dampbåten. De kunne motta besøk, men bare for to timers opphold. Etter hvert ble det også bygd spisebrakker, kokebrakker, sovebrakker og festbrakke i området. 25 – 30 fanger de fleste fra Polen, ble holdt i et av husene med høye piggtrådgjerder rundt. De fikk blant annet jobben med å dra lassene fra forsyningsskipene som kom til kaia. Det ble bygd bunkerser for vern mot angrep og lagring av våpen. Det ble også bygd lange tunneler ut mot våpenstillingene. Kanonene skulle dekke Ramsøyfjorden. Arbeidet ble utført av soldater og utkommanderte bygdefolk. Nede ved sjøen var det plassert en mitraljøse. Vakter gikk hele døgnet i to timers skift for å observere og passe på. Stadig var det øvelsesskyting. Dette gjorde folk engstelige med god grunn. Under en øvelse gikk et skudd gjennom veggen i et nabohus og en kvinne som bodde i huset ble drept. Etter krigen starta fabrikkdrifta opp igjen, men i 1958 var det slutt på konserveringen av brisling og fabrikken la ned virksomheten. Da Smøla ble én kommune i 1960, ble deler av fabrikken kommunekontor fram til Rådhuset på Hopen ble bygd i 1989. Fabrikken er i dag tilholdssted for en vindusprodusent og et fiskemottak.
Her på Steinsøysundet var det en gang to kolonialbutikker, skole, verksted og smie og senere også sportsbutikk. I dag er Steinsøysundet boområde og ferieplass. Samvirkelaget holdt til nede ved kaia og ved veien hadde Elfrida sin kolonial – hver butikk hadde sine stamkunder. Nede ved sjøen var det slip og smie. Her ble både båter og redskaper reparert. Bedehuset Klippen et av de få bedehus på øya som fortsatt er i aktiv bruk. Her holdes både møter og søndagsskole. Steinsøysundet er også tilholdsstedet for Smøla kajakk. De holder kurs og arrangerer turer. Steinsøysundet hadde i gamle dager en plass de kalte Kjækkelhau’n rett overfor den tidligere skolen. Her møttes mannfolkene på søndag for å diskutere, så sant været ikke var for dårlig. Storhetstiden var fra 1920-tallet og helt ut i 60-årene. Tett ved bygdeveien var det et naturlig og populært samlingspunkt for unge og eldre karer. Kjeklingen kunne bli så høylydt at de kunne høres helt ned til Sundet. Tema strakte seg fra styringen av kommunen og landet, varepriser, skattetrykket, fiskeri, været, og bidrag fra staten. Etter hvert samla det seg en del publikum som ropte og huija og fyrte opp under kjeklingen. Dette var før debattene i TV og på Facebook.
The Norwegian Mire Museum is a modern museum that communicates the development of independent Norway throughout the twentieth century. When Norway gained its independence in 1905, leading statesmen were eager to find the basis for building the nation of Norway for the good of the people. Hence, exploitation of the mires became an important and national priority issue. In 1908, "The Emigration Restriction Company" was founded. Their mission was to facilitate Norwegian youth for new cultivation and settlement in Norway. The settling on Smøla started in 1930. The special nutrient-poor Smølamire caused major problems during cultivation work. The company "Ny Jord", therefore, established the research-farm at Moldstad in 1937. Without the research results done at Moldstad, there could not have been any settlement at Frostadheia. Moldstad has been a centre of knowledge and a gathering place for the settling community. In the 1990s, the research-farm was closed down. After the closing, the work to establish a mire museum on site began. In 2005, the Norwegian mire museum was opened on Moldstad.
Bureisingsmuseet her på Høgheim ble stifta i 1994 og forteller historien om den første bosetningen inne på Smølamyrene. Her finner du en kopi av de første jordhyttene bureiserne bodde i mens de bygde hus. Selve huset står uforandret slik det ble bygd i 1938. Utstyr og gjenstander fra før elektrisiteten kom i 1953, er samlet inn og er på plass i hus og fjøs. Fordi fisket slo feil på slutten av 1920-tallet, begynte flere å se seg om etter noe annet å gjøre for å tjene til livets opphold. Mange valgte å satse på nydyrking. De visste nok ikke hvilket slit det ville bli å gjøre myra om til åkerland. Om dagen var mange av bureiserne med på å grave kanaler. Kanalene ble gravd for å kunne anlegge vei, og også som grenser og drenering mellom brukene. Alt arbeid foregikk med hakke, spade og håndmakt. Det ble arbeidet på spreng, i ti timers økter, og gjerne med konkurranse mellom arbeidslagene. Om kvelden og natta bygde de på egne hus. De første bureiserne samarbeidet og hjalp hverandre med å få opp fjøs og hus. De første årene var det ingen butikk, telefon eller post. For å skaffe mat måtte de gå eller sykle til barndomshjemmet. 15 – 20 kilometer ned på lørdagskvelden, og opp igjen søndag kveld med full oppakning. Det første huset og driftsbygning sto klart i 1933. Etter et endeløst strev kunne de endelig kalke jorda, gjødsle og så. Bare for å oppdage at spirene visnet. Kornet trivdes ikke, noe bedre gikk det med kålrot. Kunnskapen om mikronæringsstoffer og sporstoffer var ukjent inntil Forsøksgården kom. Inntekta var liten de første årene, så mannfolkene måtte dra på sjøen om vinteren. Da var det kvinnene og barna som hadde ansvaret for hjem og dyr. Og alle, både store og små, måtte delta i arbeidet. Bureisningsmuseet tar imot besøk på forespørsel - sjekk museets facebookside.
Smøla mistet to ungdommer under 2. verdenskrig ved slaget i Gratangen i Troms. Den ene var Johan Hommelhaug. Han var en del av den såkalte «Trønderbataljonen» som mista 34 soldater, mens om lag 60 ble såra, og enda flere ble tatt til fange av tyskerne. Flere gutter fra Smøla var med i bataljonen. De hadde vært i tjeneste siden januar og skulle straks få avløsning. Etter å ha ligget på fjellet i 3 døgn, marsjerte de natt til 24. april i full krigsutrustning fra Lavangen til Gratangen over Fjordbotteneidet i 3 – 4 meter dyp snø. Etter hvert økte vinden til sterk storm med våt snø. De kom fram til Gratangen i grålysningen, våte og helt utslitte. Men soldatene måtte fortsette med å klargjøre stillingene. I sekstida om kvelden var de ferdige, alle var gjennomvåte og sultne, og de kunne ta inn hos lokalbefolkningen. Bataljonssjefen mente at skulle soldatene bli kampdyktige måtte de få hvile, mat og tørt tøy. Soldatene gikk derfor etter hvert i ro for natta. Tidlig på morgenen mens de spiste frokost, ble de beskutt av tyskerne som hadde oppdaget dem. Det ble skutt gjennom husene, flere ble såra. En av guttene fra Smøla, Rolf Kolbjørn Skjølberg, ble drept. Johan Hommelhaug kom seg ut og fortsatte sammen med kompaniet sitt opp mot Gratangen turiststasjon som lå i høyden slik at de kunne angripe fienden som kom langs riksvei 50 lenger ned. Samtidig kom Altabataljonen fra motsatt hold. Her ble det kamp, og Johan Hommelhaug endte sitt liv på et jorde ved turiststasjonen. Han ble gravlagt på Gratangen kirkegård, for så å bli fraktet hjem til Hopen i juni 1941. Ungdomslaget på Hopen med støtte fra Hopen kommune fikk reist bautaen til minne om Johan Hommelhaug. Hver 17. mai blir han minnet med kranspålegging.
Hopen er kommunesenteret på Smøla. Her blant annet ligger Smøla rådhus, lensmannskontor, Smølahallen, kunstgressbane og kjøpesenter. I 2017 ble Smøla barne- og ungdomsskole åpnet, og dermed ble alle kommunens barn og unge samlet i ett skolebygg. Det er cirka 240 elever i 1.-10. trinn på Smøla. Skolebygget inneholder også folkebibliotek og lokaler for kulturskolen.
Hopen kirke ble tatt i bruk 20. juli 1892. Kirka er ei langkirke med 260 sitteplasser, og erstattet en gammel åttekantet kirke som hadde stått på samme sted tidligere. Det var byggmester Hovde fra Kristiansund som fikk oppdraget med å bygge Hopen kirke etter tegning fra arkitekt Adolf Schirmer. Hovde hadde tidligere bygd Brattvær kirke. Alterbildet i Hopen kirke er en kopi av Carl Blochs «Kristus og dei bedande» kopiert av kunstmaler Christen Brun. I 1913 slo lynet ned i kirka. Det gikk verst utover tårnet, det måtte ny kopper til og hele veggen mot vest måtte skiftes. I 1942 ble det samlet inn penger til lysekrone og 4 brudestoler. I 1960 ble kirka pusset opp av kunstmaler Olav Halse. Etter å ha reparert og malt kirken ble det i 2019 avhold en julekonsert i kirken der målet var å få inn nok penger til at man kunne kjøpe flaggstang til kirka. Nå er flaggstanga kommet på plass.
Veien mellom fastsmøla og Veiholmen har fått navnet Skjærgårdsveien. Veien ble åpnet høsten 1977, etter flere års kamp for å få veiforbindelse utover til fiskeværet. Før den tid måtte man ta båt mellom Veiholmen og Hopen. Skjærgårdsveien bukter seg mellom holmer og skjær, og består av flere fyllinger og bruer. Den største brua er Verjeskifte bru, som er 255 meter lang, og har en høyde på 34 meter på det høyeste. Veien er en vakker strekning å kjøre i sommersol. Kjører du samme strekning i skikkelig dårlig vær, med mye vind og høy sjø, kan det være at sjøsprøyten står som en frådende saltvannstunnel over kantsteinene. En opplevelse er det uansett vær.
Her på Veiholmen bor det ca. 230 fastboende, men på sommers tid yrer det av liv og mange feriegjester finner veien hit. Befolkningen har tradisjonelt levd av fiske og havbruk, men nå er turisme blitt en viktig næring. Veiholmen har en lang og rik historie, og dette kan du få vite mer om dersom du laster ned vår helt egen Værvandring. Denne ruten starter på Hottranklakken, og dersom du kjører bil må du gjerne parkere ved servicebygget der.
Denne store steinvarden på Veiholmens høyeste punkt, har stått her så lenge at ingen kan si med sikkerhet når den faktisk ble bygget. Den ble oppbygd igjen etter å ha vært delvis nedrast. Ut i fra en oversikt over seglmerker langs den norske kyst, tror de at dette skjedde rundt 1887. I området ved Verkjen kan du finne flere jettegryter. Disse jettegrytene ble laget av havet da landet steg etter siste istid. Oppe ved varden står det også en vaktpost fra siste verdenskrig. Her kan du få flott utsikt over Veiholmen og havet rundt.
Smøla har mye natur å by på. Horisonten oppleves som nær endeløs, og et rikt fugle- og dyreliv gir mange muligheter for store naturopplevelser. Smøla Naturopplevelser startet opp i 2009. Siden den gang har de tatt med mange besøkende på fantastiske naturopplevelser. Smøla byr på en nydelig skjærgård, masse dyreliv og mye historie. De har med ærbødighet tatt på seg å formidle dette til de som besøker øya vår. Smøla Naturopplevelser ble i 2020 overtatt av rederiet Holberg Shipping A/S på Smøla. De to selskapene utfyller hverandre på en veldig god måte, hvor Holberg Shipping har god erfaring med skjærgårdscruise, historieturer og har god tilgang på egnet båtmateriell mens Smøla Naturopplevelser har erfaring og kunnskapen omkring havørn, dyreliv og fotografi. Sammen skal vi gi deg den beste opplevelsen! Velkommen til Smøla! Sjekk hjemmesiden til Smøla Naturopplevelser for mer informasjon og booking!
Om sommeren er det et yrende liv av småbåter og seilbåter i havna på Veiholmen, og på de travleste dagene kan det bli trangt om plassen. Folk bosatte seg på Veiholmen fordi beliggenheten til fiskefeltene var god. At fiskeværet hadde i lun havn var heller ingen ulempe. I 1915 bodde det 456 innbyggere på Veiholmen. I 1926 hadde det økt til omkring 600, som utelukkende levde av fiskeri. Havna var viktig for innbyggerne, og derfor startet Statens havnevesen ei stor havneutbygging på Været på slutten av 1920-tallet. Våren 1928 ble alle innløpa til havna sperret med fangdammer og havna ble tømt for sjøvann. Skjær som lå i havnebassenget ble sprengt, og massene ble heist med kraner til jernbanevogner på Solaklakken. Derfra gikk det egen jernbane over til Singsholmen. Her ble det bygd en lang molo, for å beskytte Veiholmen mot vær og vind. Arbeidet pågikk over flere år. Om høsten ble fangdammene åpna slik at havna kunne benyttes høst- og vinterstid når fiskesesongen var travel og været var på sitt verste. Om våren ble innløpa stengt igjen og havna tømt for sjøvann. Etter flere års arbeid ble demningene sprengt og fiskeværet hadde fått ei enda tryggere og lunere havn enn før. På 50- og 60-tallet var fisket på Veiholmen på sitt største, da lå fiskebåtene tett i tett. Særlig trangt var det om vinteren når det i tillegg kom mange tilreisende fiskebåter for å delta i fisket rundt Veiholmen. Fortsatt ligger det noen få fiskebåter i havna på Været, men ikke så mange som før.
Sanden museum consists of five buildings; farmhouse, barn, storehouse, jetty, and boathouse. The farmhouse was built by grocer Jonas Nideros first in the 1790s. The other buildings were most likely built at the same time. The people who lived in Sanden did not have the status or function as owners of Veiholmen. But the family lived as owners, fishermen, and traders here. This provided them with economic and social freedom, regardless of the decree and prohibition given by the owners of the fishing village. Today Sanden is owned and drifted by Smøla museum. The museum was purchased after Astrid Eckhoff died in 1983. And it's quite a unique cultural history museum. When you enter Sanden, it seems like time has been standing still. The buildings are in their original state, nothing is taken away and nothing is added. The boats are still in the boathouse along with fishing gear. It's almost as a time capsule. The people who lived here were frugal and looked well after their belongings. The museum tells the visitors a unique story of agriculture, fishing, emigration, commerce and daily life at the very end of the North Sea coast in the 19th and 20th centuries.
Her hvor det røde "Trinahuset" ligger i dag, sto en liten stavkirke, Veien kirke. Mot slutten av middelalderen, på 1400-tallet, ble det reist små kirkebygg i de største fiskeværene. På Nordmøre ble det bygget kapell eller små kirker på Grip, Odden, Brattvær og her på Veiholmen. Alle muntlige overleveringer i de vel 200 årene siden kirken forsvant, forteller at kirka lå på sørsiden av Kirkebekken, 40-50 meter vest for Korsveien som går over Været. Denne bekken, som egentlig var ei vasstjønn, ble fylt opp for 50-60 år siden, og siden ble det bygd hus på tomta hvor kirken tidligere lå. Alterskap var en form for kirkekunst som var vanlig i tidsrommet 1400 - 1537 tallet. Alterskapet som sto i Veien kirke, menes å være ett av de best bevarte i Norge. Skapet har gullforgylte skulpturer, og er spesielt vakkert utført. Alterskapet fra Veien kirke er restaurert og står nå ved Universitetet i Oslos oldsakssamlinger. Skapet ble kjøpt til samlingen i 1872. På den tiden var alterskapet oppbevart i Hopen kirke, men det kom fra stavkirken på Veiholmen som ble revet rundt 1760. Det er trolig at alterskapet kom fra hansabyen Lubeck, siden det har et katolsk motiv der både St Sunniva og St Olav er gjengitt, og det ble levert på bestilling til det norske markedet.
Her i veikrysset ned mot friområdet Valen ser du nå et hvitmalt hus med glassveranda der det står Olsens Pensjonat på veggen. Pensjonatet drives av 2 Grimstaddamer som på folkemunne kalles Molosøstrene. Ved en tilfeldighet oppdaget de dette sjarmerende fiskeværet langt uti havgapet. I dag drifter Molosøstrene 3 gjestehus under paraplyen Olsens Pensjonat, nemlig Olsenhuset, Røbekkhuset og det vakre OlsenNaustet. Molosøstrene har også store planer om et spektakulært hotell ute på Moloen, men det vil dukke opp som et eget punkt når du nærmer deg OlsenNaustet og Røbekkhuset. Olsenhuset der du står nå har 3 doble og 2 enkle rom og man deler 2 fine bad. Fellesområdene er lyse og trivelige, og det velutstyrte kjøkkenet er til fri disposisjon for gjestene. Fra glassverandaen kan du nyte gode samtaler og måltider rundt det store spisebordet der du har fin utsikt ut mot havet og bølgene som slår over det sagnomsuste Liebhaberskjæret. Her kan du senke skuldrene og lade opp i fredelige omgivelser. Du er Velkommen som gjest, og tilbring gjerne en natt eller to her midt i dette sjarmerende fiskeværet. Vi lover deg gode opplevelser i ramsalte omgivelser på Veiholmen! Følg nå gjerne skiltet til Valen, så kommer du straks til Røbekkhuset som ligger på venstre hånd ut mot Sivertvågen Se hjemmesiden www.moloen.com for mere informasjon, bilder, priser og link til bookingsystemet osv.
Her er det sagt at arbeiderne som jobbet med havneutbygginga på Været pleide å ta pauser. Det var gjerne de arbeiderne som likte å ta ekstra lange pauser som holdt til her, derav navnet Latræva. Eiendommen er i dag feriehus, og området her er også kjent som arena for en årlig bocciaturnering, med navnet "Latræva Open". Her konkurreres det i boccia på krevende underlag. Arrangementet samler flere hundre deltakere og tilskuere hver sommer.
OlsenNaustet er et av de eldste naustene på Veiholmen. Det holdt på å ramle ned, men Molosøstrene tok fart og restaurerte naustet, og nå fremstår det som et lite smykke av en eiendom! Dette vakre og særegne naustet fra 1770-tallet kan huse alt fra en romantisk overnatting for to til ledersamlinger eller selskaper for innti 30 personer. Sommerstid drives det restaurant her. Da er det de trivelige og flinke kokkene fra «Smia Fiskerestaurant» i Kristiansund som serverer lokale retter fra lokale leverandlrer! Restauranten heter Langbordet i OlsenNaustet og sjekk gjerne facebooksiden til restauranten for åpningstider og meny. Som gjest i OlsenNaustet vil du oppleve all slags vær tett på i meget komfortable omgivelser, som en nydelig sommerkveld ute på den skiferlagte plattingen eller lunt og skjermet inni naustet når det stormer og river i bjelkene. Opp stigen til fiskarloftet er det lagt opp til overnatting for 2 i en deilig oppredd dobbeltseng. Lyset her ute i havgapet er magisk, og omgivelsene endrer konstant uttrykk i takt med vind og skyformasjoner: kunstverk utenfor vinduene endrer seg konstant. Det hundre år gamle treverket inne i naustet lager en helt spesiell stemning her inne og man føler ro. Med fyr på peisovnen skuende over den stadig endrede utsikten så er det ikke fritt for at man ofte føler at man er midt opp i den vakreste drøm. Solnedgangene vinterstid er ubeskrivelige og nordlys over moloen likeså! Veiholmen er vakker året rundt! Se hjemmesiden vår www.moloen.com for mer informasjon, bilder, priser samt link til bookingsystemet vårt.
Her i Røbekkhuset kommer du til å bruke ekstra mye tid ved vinduene, for alle vinduene i huset har sjøutsikt, til og med fra badene! Røbekkhuset er møblert med nye og gamle møbler i skjønn harmoni og utvendig finner du en lun møblert terrasse i le for sørvesten. Det er 4 soverom og 2 bad i huset og den felles spisestuen, stuen og kjøkkenet ligger i andre etasje. Mot sydøst er det en intim glassveranda der morgensolen strømmer inn. Perfekt for den morgenkaffen vi alle higer etter! Fra dette huset er det en fantastisk utsikt i alle retninger og her sitter du varmt og godt med fyr på peisovnen og ser solnedgangen i havet eller følger med på storhavet som fråder på utsiden av moloen! Storhavet er fascinerende uansett vær og lys, og det kan følges på nært hold fra Røbekkhuset! Ta gjerne en titt på hjemmesiden www.moloen.com for mere informasjon, bilder, priser og link til bookingsystemet o.s.v.
Molo Hotel er et prosjekt i støpeskjeen. Her fra OlsenNaustet ser du over til moloen og det gamle brygga som en gang var et saltfiskmottak som troner stolt der ute. Her planlegger Molosøstrene et spektakulært hotell, enn så lenge kalt Molo Hotel. Den majestetiske gamle brygga skal restaureres med nennsom hånd og blir hotellets servicedel med spisesal, stue, bar med mer. I bakkant av brygga planlegges det en ny overnattingsfløy som skal hvile på påler høyt nok opp i lufta til at storfloa ikke når opp! Den nye delen vil bli holdt i naturens farger med store vinduer som vender ut mot Atlanterhavet og vil innholde 10-15 minisuiter med høy standard og ha fantastisk utsikt mot storhavet! Med vinterstormene som herjer fra nordvest, havet som fråder og skumdotter som flyr gjennom lufta, spektakulære solnedganger i horisonten, jaktende havørn og andre sjøfugler tett på, dansende nordlys i sesong så tror de dette vil bli noe helt spektakulært. Molosøstrene håper hotellet på moloen har potensiale til å vekke internasjonal oppmerksomhet, og ikke minst begeistre fremtidige gjester. Det å gi nytt liv til den tradisjonsrike brygga, samtidig som det tilføres nytenkende og bærekraftig arkitektur til et sted med en slik rå beliggenhet, er unikt.
Hauggjegla fyr er 21 meter høyt og det stod ferdig bygd i 1922. Fyret var bemannet helt fram til det ble automatisert i 1988. Fyret er det nordligste byggverket i Møre og Romsdal fylke, det er ikke landfast og det kreves båt for å komme dit. Hauggjegla fyr er et ledfyr og det skal sammen med Sletringen fyr lose de som ferdes på sjøen trygt inn Ramsøyfjorden mot Trondheim, eller sammen med Skalmen fyr og Grip fyr lose videre vestover mot Kristiansund og Hustadvika. Lyset fra Hauggjegla når 15,3 nautiske mil ut i havet i optimale forhold Fyrstasjonen består foruten selve fyret kun av et naust. Fyrvokterne bodde i fyrtårnet, ettersom den værharde plasseringen gjør andre bygg nær sagt umulig. Kystverket pusset opp fyret utvendig sommeren og høsten 2006, og det har de siste årene vært mulig å leie fyret for overnatting.
Velkommen til Villsaugården på Steinsøyneset! Kjært barn har mange navn. Da gården her ble grunnlagt, gikk den under navnet «Hau’n» på folkemunne. Ikke så rart, alt som løfter seg litt over havet her på flate Smøla, blir fort «hau’n». Her hvor kun havet lager lyd, bygget Inga og Isak Stensønes småbruket sitt på slutten av 1920-tallet, mens verden utenfor Smøla sto midt i økonomisk krise og gryende uro. Med fisk fra havet, ei ku, en gris og noen høner klarte de seg selv og bodde her i nesten 50 år. Isak ble født her på Steinsøyneset i 1896. Isak var ett av elleve barn på gården, som da lå på jordet til venstre for kafeen og dagens hovedhus. Inga var fra Dyrnes, sju kilometer unna. Da de giftet seg i Brattvær kirke 29. mai 1917, var Inga allerede gravid. Johan Karle ble født i oktober og ble deres eneste barn. I 2013 ble gården solgt av Johan Karles etterkommere til Hanne og Jan-Erik, som eier og driver i dag, og gården fikk navnet Stensønes gård. Siden da er den restaurert, bygget om og bygget på. Hovedhuset på gården er delvis bevart innvendig. Alle de andre husene er bygd opp helt på nytt, men stort sett på samme sted som de en gang sto. Arkitekt Nils Fiske har gjennom hele restaureringsprosjektet stått for farger og materialvalg både inne og ute og har vektlagt nordmørsk byggeskikk. Okergult våningshus, røde driftsbygninger, svalgangsnaust og andre detaljer gir gården både særpreg og historisk forankring.
Gammelnorsk sau kalles gjerne villsau fordi den lever ute hele året. Dette er den rasen som ligner mest på de opprinnelige og aller første sauene som fantes i Norge for nærmere 5000 år siden. Sannsynligvis er den nokså lik den sauen vikingene brakte med seg til vesterlandene og til øyene i vest. Etter hvert som jordbruket generelt ble intensivert, ble det importert saueraser med høyere slaktevekt og finere ull. Dette førte til at den gammelnorske sauerasennesten ble utryddet. I 1912 ble det opprettet to avlsstasjoner for å bevare det som var igjen av disse opprinnelige sauene. Den ene avlsstasjonen huset kystsau, som sammen med de gjenværende sauene i Austevoll ble grunnlaget for dagens populasjon av gammelnorsk sau. Den gammelnorske sauen er liten og lettbeint, med stor variasjon i både farger og tegninger. Sauefellen er tolags og består av tett fin bunnull og grov dekkull. Villsauen er liten, noe som gir lav slaktevekt både på voksne dyr og lam, og den får færre lam enn kvitsauen og dalasauen, gjerne bare ett, i høyden to lam. Gammelnorsk sau er gode flokkdyr. Søyer og lam går i flokker på 20-40 dyr mens værene går i egne flokker. Sauene holder gjerne sammen i familiegrupper. Sauen er svært årvåken, det er alltid en sau på vakt. Ved varsling samles flokken på et øyeblikk, og i flukt vil flokken som regel dele seg i flere fluktmønstre. Gammelnorsk sau er en utmerket landskapspleier og hører hjemme langs den norske kystlinja, der den beiter i kystlyngheien. Den trives svært godt på Smøla. Kystklima med kjølige somre og milde, relativt snøfattige vintre, gjør at gammelnorsk sau finner maten sin ute både sommer og vinter og kan dermed gå ute hele året rundt, slik våre dyr gjør. Villsauen spiser både lyng, urter og lauv på heia, og tang og tare i fjæra.
Isak Stensønes sin store stolthet var båten «Kapella». Båten ble bygget i 1917, var opprinnelig 39 fot, men ble forlenget til 46. Det var Isaks far, John Isaksen Stensønes, som kjøpte båten da den var ny. Med «Kapella» dro Isak blant annet på jakt etter storsilda. Fisken leverte han på Korsholmen, som var et handelssted noen få kilometer lenger sørvest i den rike skjærgården på Sørsmøla. Pengene han fikk, tok han med hjem til Inga, som styrte med økonomien. 21. februar 1939 ble Isaks fangst av 120 hektoliter sild omtalt i lokalavisa Tidens Krav. Fangsten som ble tatt nordøst for Griptaren, var den største som kom inn den dagen og ble premiert med en «folkemottaker», altså en radio. Opphavet til navnet på Isaks båt er den klareste stjernen i stjernebildet Auriga, på norsk Kusken, den sjette klareste stjernen på himmelen og den fjerde klareste på den nordlige halvkule. Den heter Capella. Isak var glad for at Inga styrte gården så han kunne fiske. Når han var på land, satt han bare og ventet på å få komme ut på havet igjen. Han mislikte sterkt de dagene han måtte hjelpe til på land fordi været var for dårlig til å gå ut med båten. Han var kjent for å holde de gode fiskeplassene sine, fiskemedene, hemmelige. De skrev han opp i notisboka si.
Mens Isak var på sjøen, var det Inga som styrte gården. Begge måtte ta tunge tak, på havet, og på bruket. Slik var livet til den norske fiskarbonden. Fiskarbonden var gjennom minst tusen år bærebjelken i den norske kystkulturen. I historiefortellingen om Norge er det innlandsbonden som har fått hovedrollen, selv om havet, fisken og kystkulturen antakelig var langt viktigere for nasjonens utvikling, overlevelse og selvstendighet. Fiskarbonden var ikke en person, men to. Et fiskarbondepar. En fisker i bukse eller oljehyre, og en bonde i stakk. De to dannet stammen i en type hushold som omfattet over nitti prosent av kystfolket til langt inn på 1900-tallet. Fiskarbonden sto for både høsting, foredling og forbruk i det gamle kystsamfunnet, og var dessuten eksportør av fiskevarer. Denne levemåten skapte dermed verdier som ga inntekter for flere nivåer i samfunnet. Det var ikke noen ensartet levemåte. Fiskarbonden fantes i mange utgaver, avhengig av lokale forhold, tilgangen på fisk, tilgangen på dyrkbar jord, klimatiske forhold og nærhet til byer og tettsteder. Men hovedregelen var at mannen var på havet og kona styrte hjemme på gården. Noen fiskere drev bare «heimsjy’n» med mindre båter og var mye hjemme. Andre reiste lenger, til Lofoten og på Finnmarka, eller på silda, som det het, og kunne være borte måneder i strekk. Her på Steinsøyneset hadde de ei ku, noen høner og en gris. Sammen med fisken fra havet og det lille Isak kjøpte med seg fra Korsholmen, var de selvberget i hverdagen. Nøysomt, enkelt – og til tider strevsomt.
Den barske skjærgården på Smøla er unik. Den består av mer enn 5 000 øyer, holmer og skjær, i tillegg til selve hovedøya, som gjerne kalles «Fast-Smøla» av lokalbefolkningen. Det har alltid vært et farlig farvann å navigere i, med skumle undervannsskjær, båer og brått, som ved dårlig vær forvandles til et ragnarokk. Liv har gått tapt i Smøla-skjærgården. Historiene er mange om de som dro ut og aldri kom hjem, om de som ventet hjemme og urolig speidet ut mot leia der de håpet å se båten med en far, en sønn og en bror. Det var oftest menn som dro ut, og det var som oftest menn som mistet livet på sjøen. Den som vil ut i båt rundt Smøla, må være forsiktig og lese sjøkartet godt. I tillegg er det god hjelp å få fra de merkede seilingsledene. De gamle stakene som står som slalåmporter rundt hele øya, markerer den gamle dampleia, der dampbåtene og godsbåtene gikk med folk og frakt. Møre Fylkes Ruteselskap, senere Møre og Romsdal Fylkesbåtar, var viktig for transport og samferdsel på Smøla gjennom mange generasjoner. De navigerte i det lunefulle farvannet året rundt, i all slags vær, og fraktet varer, post og reisende til øyene rundt Smøla og til en rekke anløp på selve «Fast-Smøla». Her på Sør-Smøla var det anløp både på Jøstølen, Ringsøya og Steinsøyneset, og videre nordvestover på Råket, Brattværet og Dyrnes. Skjærgården rundt Sør-Smøla har siden 2009 vært landskapsvernområde og underlagt strenge reguleringer som skal ta vare på dette helt unike kystlandskapet.