Kvinner i sentrum
Provided by:
Larvik kommune
I denne løypa får du høre om kvinner som har hatt sine meningers mot og gjort en innsats for likestilling, stemmerett og folkeopplysning. Visste du for eksempel at Norges første kvinnelige redaktør og Norges første kvinnelig journalist hadde tilknytning til byen? Du får høre om dem her. Den beste opplevelsen av ruta får du ved å starte på Trudvang, altså punkt. nr. 1. God tur :-)
To find more content and listen to free audio guides, download the Voice of Norway app.
Points of interest
#1
1 Sanitetskvinnene på Trudvang
Du står nå foran gården Trudvang som ligger elegant til på Larviks tak. Opprinnelig var Trudvang en praktfull sveitservilla bygget i tre på 1880 tallet. Men i 1916 brant huset ned til grunnen under en juletrefest for byens barn, to små jenter brant inne i huset, og på folkemunne sies det at jentene går igjen på gården den dag i dag. Huset ble bygget opp igjen og sto ferdig i 1920, nå som murvilla. Livet på Trudvang ble kanskje aldri det samme igjen for familien. I 1928 selges den vakre murvillaen for kroner 65 000 kroner til Larvik sanitetsforening. Fra 1928 til 1961, altså i 33 år var det Sanitetskvinnene som eide Trudvang. Først ble det drevet tuberkulosehjem for barn her, senere barnehjem for nervøse barn og til sist rekonvalesenthjem for kvinner. Ved hjemmets åpning i januar 1930 kunne en lese i Østlands-Posten at barnehjemmet ble «høytidelige innviet til sin store og velsignede gjerning». Det var antagelig 130 damer og herrer tilstede på mottakelsen, både fra byen og utenbys fra. I spissen for det hele stod tre kvinner, formann i foreningen Ingeborg Kanestrøm , nestformenn Karen Christiansen og Ragna Thaulow. Et vakkert dikt av J. Clemens blir skrevet for anledningen: • En mesters hånd har tegnet det, et billed, i et ord: En hønemor som følger sin egen kyllings spor Og breder ut sin vinge for tilflukt og for trøst. Vel intet her i verden er som en moders røst. • Der ligger hun på høiens kant med brede vingers spenn, en hønemor som speider mot alle veier hen. et varselrop i lien vil gjennom dagen gå, at vi kan minnes ordet om hønen og de små. Det er mange og mangfoldige kvinnespor på Trudvang etter dyktige, modige, flittige og profesjonelle kvinner. Under 2.verdenskrig måtte modige pleiere flykte med barna i hui og hast fordi tyskerne skulle overta stedet, heldigvis var det falsk alarm og de fikk flytte tilbake. Da hjemmet ble spesialhjem for nervøse barn i 1946 var det ingen ringere enn den berømte kvinnelige lege og foregangsperson innen barnepsykologi og barnepsykiatri, Nic Waal, som sto for inntak og oppfølging av barna på hjemmet. Den siste æra og kanskje juvelen i kronen for sanitetskvinnene på Trudvang ble et rekonvalesenthjem for kvinner fra 1947 til 1961 da huset ble solgt videre til andre. Og sist, men ikke minst må vi huske sporene etter alle kvinnene i Larvik sanitetsforening, hundrevis av kvinner som år etter år jobber i det stille for å hjelpe kvinner, barn og familier videre på vanskelige veier. Vil du vite mer om kvinnene på Trudvang les boken som er kildereferansen til stykket: «Marit Lovise Iveren Iversen ; Trudvang – gjennom 126 år, Bjerke forlag» Hvis du har lyst til å lese i boken gå gjerne innom gjestegårdens resepsjon før du går videre mot sentrum. Forfatter: Ulla Lise Johansen Hovedsentralen for høyhæla sko
#2
2 Karen Sundt
Nå står du foran det som var det første produksjonslokalet til Østlands-Posten. Avisa Østlands-Posten, som fortsatt er Larviks lokalavis, har vært i kontinuerlig drift siden 1881. I 1886 var den unge forfatteren Karen Sundt ansatt som redaksjonssekretær i avisa. Hun hadde da allerede redaktørerfaring fra avisa Varden, og blir regnet som Norges første kvinnelige redaktør. Karen Sundt var en erfaren foredragsholder og skribent med sine meningers mot, og fungerte i praksis som redaktør for Østlandposten i da hun var ansatt der. Karen la ikke skjul på at hun støttet den radikale fløyen av partiet Venstre, og gikk inn for full likestilling mellom kjønnene på alle områder. Hun ble avsatt etter et år «Ikke på grunn av mine meninger, men på grunn av et kjærlighetsforhold jeg den gang stod i», som hun skriver hun i et brev. Karen Sundt var selvlært, men moren hennes var tilhenger av Grundtvigs ideer om frisinnet kristendom og opplysning. Karen fikk derfor gå på Folkehøgskole både i Norge og Danmark. Hun var blant annet elev på Sagatun folkehøgskole ved Hamar der hun tok del i et aktivt åpent miljø der kvinnesak, radikal venstrepolitikk og folkeopplysning var idealene. Hun debuterte som forfatter i 1877 med Eventyr for folket og skrev flere romaner deriblant Arbeider liv i 1900. I biografien om henne sies det at hun ble foraktet av de store, men elsket av de små. Hun regnes som den mest betydelige av Folkelesning forfatterne og fikk i 1918 en mindre årlig forfattergasje fra staten. Hun var med på å stifte norsk Kvinnesaksforening i 1884. Forfatter: Anne Meek
#3
3 Olga og Erika Hassel
Søstrene Olga og Erika Hassel våget å stå opp for kvinnelig stemmerett i ei tid da kvinner helst ikke skulle heve stemmen. Søstrene vokste opp i Porsgrunn. Storesøster Olga Hassel flyttet til Larvik i slutten av 1870-årene, og snart kom søsknene flyttende etter. Søskenflokken på seks bosatte seg på Willemannsruhe i Nansetgata, like utenfor bygrensa. Olga og Erika Hassel arbeidet begge som lærerinner i Larviksskolen. Olga Hassel var en av de aller første kvinnene som ble ansatt i skoleverket i Larvik da hun fikk jobb ved pikeskolen i 1877. Den ti år yngre søsteren Erika jobbet i folkeskolen. Søstrene var beleste og bereiste, de brevvekslet med kjente forfattere i inn- og utland og drev en diskusjonsforening for kvinner hjemme i huset sitt. Hassel-søstrene så ingen grunn til at ikke kvinner skulle få stemme på lik linje med menn. I januar 1896 stilte de seg i spissen for stemmerettskampen i Larvik, og innkalte til stemmerettsmøte for kvinner. Møtet ble avholdt i Ynglingeforeningens sal i Nansetgata 3. På forhånd hadde søstrene fryktet at ingen ville tørre å komme. Olga Hassel skrev senere til kvinnesaksbladet Nylænde: «Det hadde ikke manglet på velmente advarsler fra den mannlige side mot ikke å holde møtet, da vi, som fikk det i stand, ville komme til å unngjelde for det. Men vi kunne naturligvis ikke ta hensyn til det. Vi satte saken i Guds hånd og lot det stå til. Det ville jo være å fornekte en god sak hvis vi hadde unnlatt å arbeide for den på vår måte, bare for å spare vårt eget skinn», skrev søstrene i et brev til kvinnesaksaktivisten Gina Krogh.Søstrene trengte ikke å bekymre seg for oppmøtet. Da møtet i Nansetgata startet denne januarkvelden i 1896, var lokalet nederst i Nansetgata fullt av engasjerte kvinner. For Olga og Erika Hassel var det viktig at kvinner fikk slippe til i samfunnsdebatten. De argumenterte for at samfunnet ville se helt annerledes ut om også kvinnene fikk lov til å stemme og at historien hadde vist at kvinner kunne ta ansvar når de fikk lov til det. De frammøtte kvinnene ble oppfordret til å engasjere seg. På stemmerettsmøtet ble menn nektet adgang. Arrangørene ville skape en trygg ramme for kvinnene som deltok, og beskytte dem mot sjikane og sladder. Av samme grunn ble lokalavisenes mannlige journalister nektet adgang. Dette ble tatt ille opp av journalistene fra både Jarlsberg og Larviks Amtstidene og Østlands-Posten. Journalistene tok ikke hensyn til kvinnenes ønske om anonymitet. De offentliggjorde navn på både arrangører og foredragsholdere, og kritiserte dem for hemmelighold. Dagen etter møtet kunne Larviksfolk lese i Jarlsberg og Larvik Amtstidene at foredragene hadde handlet om menns skrøpelighet og vist en skrikende hensynsløshet og likegyldighet overfor mennene.Uthengingen i lokalavisa må ha vært en belastning for de to lærerinnene, og gjorde det nok ikke lettere for kvinner å engasjere seg politisk i lokalsamfunnet. Det ble ikke dannet noen stemmerettsforening i Larvik etter møtet i januar 1896. Olga og Erika Hassel hadde imidlertid vakt et engasjement som ikke lot seg stoppe. Fem år etter Hasselsøstrenes møte ble det for første gang mulig for kvinner å stemme ved lokale valg. Ved dette valget ble seks Larvikskvinner valgt inn i bystyret i Larvik. Ingen andre kommuner i Norge hadde høyere kvinneandel. Olga og Erika Hassel fortsatte som lærerinner i Larviksskolen, og bodde i byen frem til de døde i 1940-årene. Forfatter: Ane Ringheim Eriksen, Larvik museum
#4
4 Thea Nilsen
Hadde vi en fotofeminist i Torvet 4 i Larvik? Ja, sannsynligvis hadde vi det og navnet hennes var Thea Nielsen. Hun er omtrent samtidig med den banebrytende fotografen Marie Høeg fra Horten. Nå vet vi ikke så mye Nielsen, men hun passer godt inn i samtidsbeskrivelsen om kvinnelige fotografer. Rundt århundreskiftet 1900 var det cirka 100 kvinnelige fotografer i Norge. Fotografering ble sett på som et anstendig yrke for kvinner for hundre år siden. Det krever fingerferdighet og et estetisk blikk, egenskaper som ble sett på som naturgitte for kvinner. Det var oppsiktsvekkende høye antallet kvinnelige fotografer tidlig på 1900-tallet. Bakenforliggende årsak var antagelig at kvinner rundt 1860 ble sikret retten til å ta betalt arbeid utenfor hjemmet. Siden kunsten å fotografere var nytt og fotografyrket var en ny profesjon, var det lettere for kvinner å slippe til her. Fotografiene kunne være mer tradisjonelle enn damene selv. Det dreide seg om landskaper, familier og portretter - slike bilder som ble etterspurt og som var viktige for folk. At bildene var såpass folkelige gjorde nok at fotografenes modige framtoning ble mer akseptabel. Etter stengetid hendte det nemlig at de samme fotoatelierene ble åsted for mer utprøvende virksomhet. Bevarte bilder etter Thea Nielsen i Digitalt Museum, viser at hun hadde både tradisjonelle portretter og bybilder i sin portefølje. Samtidig hadde hun også eksperimentelle prosjekter fra sitt fotoatelier, slik som fotoet «Mathias Ilseng med venn» som gjenskaper et tablå av den nasjonalromantiske skulpturen «Beltespennerne», av skulptøren Peter Molin. Tablåene bekrefter at vår kvinnelige fotograf på torvet nok var eksperimentelt innstilt som sin likesinnede fotografer i sin samtid. Vi vet at Nielsen brukte firmabetegnelsen "Thea Nielsen & Comp." og "Thea Nielsen & Co., Porsgrund og Laurvig". Atelieret på torvet, ble i 1896 overtatt av andre. Hun har muligens også hatt atelier i Nansetgata 27, som i 1902 skal ha hatt navnet Thea Nielsens etterfølgere. Thea Nielsen selv flyttet til Christiania, hvor hun drev som fotograf i mange år, på adressen Kirkegaten 30, Kristiania. Hvis vi ser opp på huset i Torvet 4 i dag, ser vi et stort vindu som vender ut mot tovet, Vinduet var visstnok Thea Nielsens fotoatelier, det har forretningskvinnen som i dag bor i leiligheten fortalt oss. Torget 4 var også forretningslokalet til familien Sachnowitz, Hele familien på ni personer ble arrestert ble arrestert og sendt til Sachenhausen under andre verdenskrig. Du ser snublesteinene som er lagt ned til minne om dem foran trappa til butikken. Sara og Israel Leib Sachnowitz hadde åtte barn; hvorav tre døtre. Moren Sara døde av sykdom tidlig i 1939. Rita var den eldste av døtrene. Hun gikk på middelskole og handelsskole og var kontordame av yrke. Som de andre i familien var hun glad i musikk og hun var dyktig på piano. Marie var ekspeditrise og i tillegg til å være svært vakker (hun var Larvik-prinsesse) hadde hun en nydelig sangstemme. Frida var gymnasiast og var den eneste av Sachnowitz-jentene som tok artium. Hun var også aktiv i idretts laget Larvik Turn. Den 26.11.1942 ble de alle arrestert under den store aksjonen mot jødiske kvinner og barn. Marie ble deportert med Donau kort tid etter. På skipet fikk hun slippe opp på dekk, og hun sang den romantiske slageren «Månestrålen» for fangene om bord mens skipet sakte forlot Oslofjorden. De få overlevende mennene fra transporten glemte det aldri. Ved ankomsten til Auschwitz den 1. desember 1942 ble Marie sendt direkte i gasskammeret med samtlige jødiske kvinner og barn fra Norge. Frida og storesøsteren Rita ble ikke deportert før den 25.2.1943 med skipet Gotenland som hadde 158 norske jøder ombord. Det er blitt fortalt at Frida sang for barna på skipet. Begge søstrene ble sendt direkte i gasskammeret ved ankomsten den 3. mars 1943. Forfatter: Ulla Lise Johansen Hovedsentralen for høyhæla sko
#5
5 Augusta Abrahamsen
Augusta Abrahamsen var forfatter, aktiv i avholdsbevegelsen og kvinnesaksforkjemper. I 1901 ledet hun kampen for kommunal stemmerett for kvinner i Larvik. Hun bodde altså her i Prinsegata 7. Augusta Abrahamsen ble født i Valle i Setesdal den 18. desember 1861. Hun var prestedatter og tilbrakte barndommen sin i Flekkefjord. Hun flyttet til Larvik som 15-åring, og tok artium her i 1880. I Larvik var hun best kjent som kona til Lars Kristian Abrahamsen som var sakfører, venstremann og senere stortingsrepresentant og statsråd. Men uavhengig av mannen sin satte Augusta Abrahamsen sterke spor etter seg i Larvikssamfunnet. Augusta Abrahamsen skrev bøker og fortellinger hele sitt voksne liv, både for barn og voksne. Men som så mange andre kvinnelige forfattere startet hun med å skrive i smug. De tidlige tekstene sine undertegnet hun bare med fornavnet sitt. I 1908 skrev hun boka Radikalerens hustru. Denne boka gir et interessant bilde av hvordan de harde politiske kampene i 1890-årene satte sitt preg på byer og familier. Boka beskriver belastningen å leve med folkesnakk og tøffe politiske kamper i en liten by. Mye av inspirasjonen er tydelig hentet fra 1890-årenes Larvik. Selv fortalte hun at «boka gir, tror jeg, et nokså korrekt billede av hvorledes politikken trengte inn i hjemmene, skilte borgerne i to diametralt forskjellige grupper. […] Det var ingen lett tid. Hvor ofte syntes jeg ikke at jeg hatet byen, men satt vi i en jernbanekupè som skulle føre oss ut på landet for noen uker, var alt glemt – akkurat som der intet arr er etter de slag de dagers kamper ga en» Augusta Abrahamsen spilte en viktig rolle i kampen for kvinnestemmeretten her i byen. Den 2. juli 1901 ble det kalt inn til møte i Festiviteten for å drøfte hvordan kvinnene kunne organisere seg før høstens kommunevalg. To dager senere ble Larvik Kvinnesaksforening stiftet med Augusta Abrahamsen som leder. I 1901 hadde kvinnene vunnet sin første delseier på veien til stemmerett. Begrenset kommunal stemmerett for kvinner var innført. Dette medførte at kvinner som betalte skatt over en viss sum, eller som var gift med en mann som betalte en slik skatt, kunne stemme ved kommunale valg. Disse kvinnene kunne også velges til politiske verv. Augusta Abrahamsen forsto hvor viktig det var å få kvinner inn på listene til de politiske partiene. Sammen med den lokale stemmerettsforeningen lykkes hun i å få plassert åtte kvinner på henholdsvis Venstre og Høyres lister, og fire på Arbeiderpartiets liste. Dette fikk gode resultater, og hele seks Larvikskvinner kom inn i kommunestyret ved valget i 1901. Larvik ble dermed den kommunen i Norge med høyest andel kvinner i kommunestyret. Den 11. juni 1913 ble allmenn stemmerett for kvinner endelig innført. Nå var man ikke lenger avhengig av egen eller mannens inntekt for å få lov til å stemme, og kvinnene fikk lov til å stemme både ved lokale og nasjonale valg. Augusta Abrahamsen flyttet fra Larvik i 1903, da mannen hennes ble utnevnt til sorenskriver på Voss. Da Augusta Abrahamsen ble enke i 1921, flyttet hun til Tønsberg. Her ledet hun i mange år en diskusjonsforening, og fortsatte sitt engasjement for kvinne- og avholdssaken. Augusta Abrahamsen døde 97 år gammel den 24. juli 1959. Forfatter: Ane Ringheim Eriksen, Larvik museum
#6
6 Anna Hvoslef
Vi er nå kommet til Prinsegata 21. Den. 5. oktober 1866 fikk amtmann Johan Hvoslef og Amalie Eline Weidemann en datter. Hun fikk navnet Anna, og skulle bli en av Norges første kvinnelige journalister. Hun var den første i Aftenposten, der hun var ansatt fra 1897–1935. Anna mente at det ikke var noe skarpt skille mellom mennenes og kvinnenes arbeidsoppgaver: «De kvindelige journalister er ikke utelukkende henvist til en «damernes spalte» hvor de kvindelige læseres interessesfærer forutsættes indskrænket til moder, matprat, skjønnhetsraad, husholdningsvink og selskabelige nyheder.» Hun mente derimot at kvinnelige journalister burde gjøre de samme oppgavene som sine mannlige kolleger. «De bør helst – som sine mannlige kolleger – kunne skrive om…med andre ord, behandle sociale og politiske spørsmaal, kunst og litteratur, referere fra møter og kommentere dagens begivenheter…» Anna anmeldte også bøker og skrev reiseskildringer fra sine reiser i Europa og Amerika. Hun var en flittig benyttet foredragsholder i kvinneorganisasjonene. I Marie Høeghs bokverk Norske Kvinder, Bind I, som ble utgitt i 1924, er Anna representant for de kvinnelige journalistene. Anna var første formann for Kristiania Kvinderaad 1904-1907 og formann for Norges Kvinnesaksforening 1930-1935. Hun var ansatt i Aftenposten fram til 1935. Forfatter: Anne Meek
#7
7 Edle Hartmann Schjødt
Edle Hartmann ble født i Larvik, i 1862, og vokste opp her i Buggegården sammen med foreldrene og broren Egil. Familien flyttet en kort periode til Tromsø, og så videre til Skien. I 1878 dro unge Edle til Christiania for å studere musikk, men ganske snart begynte hun å skrive små bidrag til Verdens Gang, og ble dermed en av Norges første kvinnelige journalister. Som ungdom tilhørte hun kretsen som ble omtalt som Christiania-bohemen. Hun skrev små petitartikler under pseudonymet Sfinx. Hun brukte også å skrive under som Mystifax, Femme Masquée, Madame Fax, og Fru Karljohansen. Hennes petitartikler var humoristiske, og med et skjevt blikk på tilværelsen. Hun bidro i flere utgavet av Aschehoug forlags årbøker Humør, og utga en rekke bøker, blant annet «Kjent folk gjennem årene», som skildrer hennes barndom i Larvik, og hennes femti år i Oslo. Hun var gift to ganger, den siste gangen med Annæus Johannes Schjødt, som var norsk jurist, og Venstrepolitiker. De fikk datteren Siri sammen. Som et eksempel på hva hun skrev, kan man trekke frem en historie fra da skuespiller Johannes Brun var på et besøk i Drammen. Dette er et utdrag fra «Kjent folk gjennom årene,» fra 1936: «Skuespilleren Johannes Brun gikk lett påvirket en måneskinnsnatt over Drammens bro. Han møtte en fyr som ville slå an en spøk med ham, og sa: Kan De si meg, Brun, er det sola eller månen vi ser? Jeg er nok dessverre ikke kjent her i Drammen, svarte Brun.» Flere av de som tilhørte Christiania-bohemen kom årlig til Larvik som badegjester på Kurbadet, og fordi Larvik hadde stødig og fint sommervær. Edle kan godt ha vært en av dem, og kanskje nettopp derfor skrev hun blant annet om Mary «The Man» Archer, som var en meget profilert person i Larvik, ikke bare som søsteren til båtkonstruktøren Colin Archer, men som en sterk, myndig kvinne, som var kaptein på egen lystbåt, og som røkte sigar og pipe. Den lille parken utenfor Buggegården, ved Tolleroddens rot, med Storgata på andre siden, er oppkalt etter henne. Forfatter: Mona Windwik
#8
8 Mary Archer Heggen
I den store gule sveitservillaen i Kirkestredet 11 på Tollerodden, vokste Mary Archer opp. Faren hennes var båtbyggeren Colin Archer og moren Karen Sophie Wiborg. I folketellingen i 1910 bor Mary lenger borte i Kirkestredet 4a, like ved jernbanestasjonen. I tellingen står hun oppført som ugift og lever av egne midler. Hun må da ha vært nærmeste nabo med den ti år yngre Edle Hartmann som vi også har med på runden vår, hun vokste opp i Kirkestredet 6. Mary Archer utdannet seg til kunstner ved Skandinavisk Kunstakademi og hospiterer hos kjente kunstnere i Paris. Hun giftet seg med Halvard Heggen som var jurist og verdensmann. Han var først jurist i Fristaten Kongo og senere dommer i Egypt. Det står å lese at kunstneren Mary Archer Heggen, flyttet til Egypt i 1922. Mannen hennes ble utnevnt til dommer i Kairo der han døde i 1926, bare 59 år gammel. I 1931 donerte enken 48 gjenstander fra Kongo til Etnografisk Museum i Oslo. Det sies at som kunstnerinne var hun mest aktiv i voksen alder, ut fra Statens høstutstillings kataloger kan en lese at Mary Archer Heggen har vært antatt på utstillingen hele 10 ganger, første år i 1930 og siste år 1960. I 1930 var Mary 58 år og i 1960 må hun ha vært hele 86 år ved deltagelse på utstillingen. Hun stilte i kategorien oljemaleri, og lot seg visstnok , inspirere av fransk kunst, med pointillistiske og kubistiske trekk. Fargene kunne være bleke og skjære, slik som i maleriet Interiør som i 1948 ble innkjøpt av Nasjonalgalleriet. Fra høstutstillingens kataloger kan vi fra 1932 og utover kan vi se at Mary Archer har adresse på Vinderen i Oslo. Hun skal også ha oppholds seg mye på sin hytte i Rendalen. Det ser iallfall ut som hun har oppholdt seg på Tollerodden rundt året 1947, for hennes maleri på høstutstillingen dette året har tittelen « Tidlig vår i Archers Have». Fortsatt finnes det spor etter vår kunstnerinne her på Tollerodden i Larvik, i haven foran hovedhuset står en byste av, og inne i hovedhuset henger et portrett av, selveste Colin Archer, begge kunstverkene er utført av hans talentfulle og kunstneriske datter Mary Archer Heggen. Kilder, Digitalt museum, Kunstleksikon, Norsk leksikon, Statens Høstutstillingers katalogers arkiv. Stykket er skrevet av Ulla Lise Johansen Hovedsentralen for høyhæla sko 2, feministisk kunststunt (siden 2007)– støtter kvinner plass i det offentlige rom
#9
9 Mary «The Man» Archer
Mary var en av tretten søsken, og søsteren til den velkjente båtkonstruktøren Colin Archer. Hun bodde i nærheten av familien, i en egen fløy, i det grå huset på Tollerodden. Mary var kaptein på sin egen lystbåt ved navn «Maggie». Hun gikk med skipperlue, bukseskjørt, og med slips. Hun brukte spaserstokk, og hun røkte pipe og sigar. Helt ulikt det man forventet av en kvinne på den tiden. Og det var nok derfor hun ble kalt Mary «The Man», på folkemunne. Hun var svært allsidig, og svært engasjert. Hun igangsatte og deltok i veldedige foreninger, og spilte dessuten fagott. Hun lærte barn å svømme i Krabbedammen, som kanskje var Nordens første svømmebasseng med fokus på trygg svømmeopplæring og vanntilvenning. Det var en naturlig lagune der før det ble laget en mur, som innrammet det hele, med større muligheter for vannregulering. Kurbadets badegjester benyttet seg også av vakre Krabbedammen og Tollerodden, til rekreasjon og sjøbad. Her nede, inntil fjellveggen, med åpning mot nord, sto også Colins første båtskur, der han bygget mindre båter, før han utvidet, og byggingen ble flyttet til nordvestsiden av Tollerodden. I begynnelsen bygget han små lystbåter, og den ene tilhørte altså Mary. Edle Hartmann Skjødt, forfatter, skrev: «Lady Mary, den høyreiste kvinne. Hun tok, som alle Archerne, lange skritt, og hennes klær hadde et visst maskulint preg. Ingen kvinner i de dager røkte tobakk, men Mary Archer røkte sin havaneser i selskap, og med den største sikkerhet og eleganse. Hun kunne gjøre det, og ingen tok anstøt, fordi hun var Mary Archer, en suveren personlighet i all sin ferd.» Hun hadde et nært vennskap til den danske pedagogen og skolereformatoren Natalie Zahle i førti år. De besøkte hverandre, og reiste på turer til Europa sammen. De var visstnok et umake par, der de gikk, - Mary høy og slank, Natalie liten og rund. Hun var en selvsikker kvinne, en streng og myndig dame, og Zahle skrev om henne, i sin biografi, at Mary var en autokratisk lederskikkelse som foretok seg ting, som etter sedvanen var forbeholdt menn. Og, i sitt hjem på Tollerodden i Larvik røkte hun sine sigarer sammen med herrene i røykeværelset. Hun bodde sammen med sin søster Jane Ann, i nord-sørfløyen på huset. Man kan kanskje høre de to søstrene spille sammen, på henholdsvis piano og fagott, hvis man hører ekstra godt etter, eller bruker fantasien. Forfatter: Mona Windwik