Provided by:
Vestfossen Grendeutvalg
Nyt disse skjulte historieperlene fortalt av Jon Henriksen i ditt eget tempo mens du vandrer rundt på Fossesholm Herregård. Lydhistoriene aktiveres automatisk når du beveger deg innenfor de røde sirklene på hvert punkt i kartet. Tekstene er skrevet av Ellen Pauline Steen. God tur!
To find more content and listen to free audio guides, download the Voice of Norway app.
Nå besøker du Vestfossen sin kanskje største stolthet, Fossesholm. Et gods fullpakket av dramatikk, lykkelig og ulykkelig kjærlighet, og store og små hendelser for både rike og fattige. Hvor gammel hovedbygningen på Fossesholm er, er det ingen som vet med sikkerhet. Sommeren 2020 gravde arkeologene inne i en av kjellerne. Etter å ha hugget seg igjennom sementgulvet fant de et flott hellegulv som antas å være fra første halvdel av 1500-tallet. De fjernet noen av disse hellene og fortsatte å grave, da støtte de på et tregulv. Dette ble C14-datert. Dateringen er usikker, men det forteller oss at det har stått hus på denne plassen i mange hundre år. Rundt 1540 ble Fossesholm hovedsetet for Fossgodset, den store godssamlingen til Peder Hanssøn. Peder var lensherre på Akershus som den gang omfattet mesteparten av Sørøst-Norge og han var gift med Ingeborg Nilsdatter Gyldenløve, datter av den mektige fru Inger til Austrått. Målet med godssamlingen var å få kontroll over den lønnsomme sagbruksdriften i området. På 1760-tallet ble huset modernisert og bygget på med hele 25 meter. Det var handelsmannen på Kongsberg, Jørgen von Cappelen som stod for utbyggingen. Resultatet ble et herskapshus i rokokkostil slik vi ser det i dag.
Denne perlen av et bygg har det aldeles misvisende navnet: Posthuset. Men om huset har hatt så mye med brev og pakker å gjøre, tviler jeg litt på. Posthuset ble bygget i 1773. Eieren, Jørgen von Cappelen, var kjøpmann på Kongsberg i den perioden hvor Kongsberg kirke ble bygget. Cappelen hadde gitt store gaver til kirken og vi har grunn til å tro at han var en stor beundrer av det vakre bygget. Da er det kanskje ikke så rart at posthuset på Fossesholm ble bygget som en tro kopi av tårnet på kirken. Funksjonen var derimot annerledes. Som navnet «posthuset» refererer til, var dette gårdens vannpost, men ingen vanlig vannpost. Det fortelles at det i brønnen inne i huset, svømte levende fisk. Her kunne man gå inn og plukke den fisken man hadde lyst til å spise til middag. Tårnet har klokke med timeviser som slår hver hele og halve time slik at man til enhver tid visste hvor mange klokken var. Ikke alle var helt fornøyd med posthuset. Presten Jacob Nicolai Wilse var på besøk i 1780-årene. Han beskriver huset og bemerker at alt er «af træe og simpelt» Han stiller spørsmålet om ikke den kostbare vannledningen Cappelen hadde fått laget ikke heller burde «gaaet til et Marmorbad i en kunstig Stengrotte med passende Billeder og Zirater af norsk Marmor?»
Nå tar vi en titt på de lange sidefløyene, på hver side av den innrammede plassen. Innenfor disse veggene har det nok foregått både nyttige og unyttige ting gjennom århundrene. Alderen på sidefløyene er uviss. Det har stått bygninger her i all tid. Funksjonen til disse bygningene har imidlertid endret seg opp til flere ganger. Nordre sidefløy, som bindes sammen med hovedbygningen av den store, gamle inngangsportalen var først benyttet som pakkhus. Det vil si lagerrom. På 1800-tallet ble den innredet til bryggerhus med bryggepanne og bakerovn. Huset ble også modernisert. Taket ble gjort om, det fikk nytt panel og flere vinduer. Etter hvert ble huset benyttet som grisehus og hønehus. I dag rommer det Fossesholms kafe og det er skiftende utstillinger her. Søndre sidefløy ble bundet sammen med hovedbygningen av haveporten som førte ut til formalhaven. I dag er haveporten gjort om og bygget inn i sidefløyen. Denne fløyen var opprinnelig i to etasjer og huset på 1700-tallet gårdens grovkjøkken. Her står fortsatt den gamle bakerovnen med muret bryggerpanne og den gamle kjøkkenbenken. Her var det også innlagt vann. Fløyen fikk sitt nåværende utseende på 1870-tallet. Da ble vinduer og panel byttet og taket senket slik at også denne fløyen ble til et halvannenetasjes hus.
Som du ser, måtte godset selvfølgelig også ha et skikkelig fjøs. Og jammen ble det et solid tilholdssted for både dyra og maten deres. Steinfjøset ble bygget av godseier Otto Omsted på slutten av 1780-tallet. Det ble bygget av bruddstein som Omsted fikk til overs da han brøt ned en skrent syd for gården i forbindelse med nytt haveanlegg. Det å rette søkelyset mot gode forhold for husdyrene forteller om nye tanker innen landbruket og var inspirert av engelske mønsterbruk. Steinfjøset var svært moderne da det ble bygget, ikke minst på grunn av fórloftet som ble bygget over fjøset. Dette var nytt i Norge og ifølge presten Jacob Nicolai Wilse fryktet man at «baade Loftet og Foeret fordærves af Kræaturenes opstigende Damp». Loftet var imidlertid utstyrt med lufteanordninger for å motvirke dette problemet, og ideen om å kombinere fór og dyrehus skulle vise seg å bli fremtiden.
Så var det lysthuset og dammen her da. Vi kan vel være enige om at vi ser resultatet av drømmene til noen med en velutviklet sans for romantikk. Ja, for lysthus måtte de selvfølgelig skaffe seg. I 1794 fortalte gartner Johan Røssler om forbedringene som var blitt gjort under godseier Otto Omsted. Det hadde blitt bygget et 8-kantet lysthus på en muret kjeller, anlagt en ny have og laget et vannspring med kum i urtehaven. Lysthuset han beskrev finner vi på et gammelt kart fra 1789. Her ser vi huset plassert på en øy i en dam. Lysthuset og dammen forsvant med årene, men i 2009 ble jamen øya funnet igjen under en arkeologisk utgravning. Spørsmålene var mange da dammen og lysthuset skulle rekonstrueres. Men, det de kunne se på kartet fra 1789 ledet tankene mot Kina. Svermeriet for Kina nådde sitt høydepunkt i Europa fra ca. 1735 – 1790. I Norge kom dette først og fremst til uttrykk i haveanleggene. I dag er de fleste av disse havene forsvunnet, men på Odals Verk står et lite smykke av et kinainspirert lysthus. Eieren på Odals Verk var en slektning av Omsted på Fossesholm og vi antar at Omsted kjente til dette lysthuset. Det ble bestemt at det nye lysthuset skulle bygges som en tro kopi av lysthuset på Odals Verk, men plassert høyt på en muret kjeller slik gartner Røssler beskrev. At Omsted ønsket et høyt lysthus er forståelig. Før den moderne bebyggelsen kom i sør, hadde de, når de kom litt opp i høyden, en fantastisk utsikt over det vakre landskapet med elven og Fiskumvannet i det fjerne.
Fossesholm er ikke bare minner om bygninger og drift av et påkostet gods. Det ligger også mange minner om mennesker her. Om både gleder og sorger. Sagnet forteller at ett av tapetmotivene i storstuen viser tjenestejenta Birthe, kalt «halte-Birthe» eller «hønse-Birthe». Som ung forelsket Birthe seg i en tysk militær, men fikk ikke lov av foreldrene til å gifte seg med ham. Det forelskede paret stelte da i stand til hemmelig bryllup inne i skogen. Presten lurte de til skogs etter å ha fortalt ham at han måtte ut og besøke en syk. Først da presten kom frem fikk han vite at hans egentlige ærend var å vie Birthe og kjæresten hennes. Presten nektet, men det fortelles at brudeparet var bekjente av Cappelens på Fossesholm og at Cappelen selv var tilstede og gikk god for vielsen. Presten torde ikke da annet enn å vie paret. Vi skulle ønske at historien sluttet her for fortsettelsen er heller trist. Ekteskapet ble ulykkelig og Birthe bestemte seg for å kaste seg ut fra annen etasje. Hun overlevde fallet, men fikk store mén. Hun ble halt, hun mistet barnet hun ventet, hun fikk en hjerneskade og mannen reiste tilbake til Tyskland. Cappelen fikk høre om den ulykkelige og ønsket at Birthe skulle komme til Fossesholm. Han bygget et lite hus til henne, men her ville hun ikke bo. Hun ville bo med Cappelens på Fossesholm, og det fikk hun lov til. Historien om Birthe har blitt fortalt gjennom generasjoner i Vestfossen. Hun ble husket av to grunner. Den ene fordi jobben hennes var å sladre til Cappelen når arbeidsfolka ikke gjorde jobben sin, den andre fordi folk ertet og hadde moro av henne. Hun skulle passe hønene til Cappelen, men etter hjerneskaden kunne hun ikke telle lenger enn til tre. Folk ertet og spurte hvor mange høner Cappelen hadde, Birthe visste råd, hun svarte ved å telle: «en, to, tre, i hauetall». Birthe døde i 1788, 64 år gammel, og i kirkeboken har hun fått tittelen «Fattiglem». Huset hennes er siden flyttet og står nå som bryggerhus på nabogården.
Det er noe eget med hvor mye stor dramatisk historie det kan ligge i selv en liten ting. For eksempel kan ei gammel godt brukt kanonkule fortelle om uforglemmelige og kanskje sanne hendelser. Opp gjennom tidene er det Sverige som Norge har kriget mest med. Under syvårskrigen med svenskene, fra 1563 til 1570, regjerte og bodde den rike og mektige Ingeborg Nielsdatter Gyldenløve på Foss (Fossesholm). Hun var en av de få i Norge som hadde økonomiske muskler til å hjelpe danskekongen i krigen mot Sverige. Sagnet vil ha det til at svenskene rigget seg til med kanoner på den andre siden av elven for Fossesholm. Her skal de ha ligget og skutt mot gården. Plassen de lå på har siden blitt kalt «Smellhaugen». Sogneprest på Eiker, Hans Strøm, forteller om denne historien i sin beskrivelse av Eiker fra 1784. Han skriver at det satt kanonkuler fra hendelsen i veggene på de gamle bygningene på Fossesholm helt frem til de ble ombygd. Så kanonkula som fortsatt ligger her på Fossesholm, skal etter sagnet ha sittet i veggen. Vi har bare sagnet å tro på og om det er sant vil vi antakelig aldri få vite.
Nå dreier det seg altså om et putevar som har en historie å fortelle. Andre putevar jeg kjenner til, bør kanskje bare holde munn. Men altså, vårt putevar her på Fossesholm har ordet, på en måte: Grunnleggerne av Fossgodset (Fossesholm), Peder Hanssøn og Ingeborg Gyldenløve hadde et barnebarn, Ingeborg Huitfeldt. Hun skal ha vært bestemorens yndling og arvet store verdier. Da Ingeborg var rundt 30 år skjedde det en tragedie. Hun fikk et barn utenom ekteskap. Loven var klar: «…beligger nogen fattig Karl nogen Frue eller Jomfrue, som af adelen er, da skal han straffes på sin Hals…» «…Og hvilken Frue eller Jomfrue, som af Adel er, der lader sig beligge, skal have forbrudt alt hennes Arvegods til hennes rette Værge,…» Som straff og med loven i hånd, delte Ingeborgs tre søsken alt hennes arvegods mellom seg og det fortelles at de skrev brev til kongen, Christian IV, og beklaget dette forferdelige som søsteren hadde gjort. Ingeborg fødte en liten jente som fikk navnet Alhed. Alhed giftet seg med kaptein Henrich Henrichsen Wiborg. Paret forpaktet og bodde på Fossesholm i mange år før hun som enke flyttet til datteren på gården Nordre Rud på Fiskum. Det store spørsmålet har siden vært; hvem var far til Alhed? Sagnet er klart, faren var kongen selv, Christian IV. Om dette er sant får vi aldri vite, men i etterslekten var det aldri tvil. På Rud fantes det gammelt håndarbeid som det ble fortalt var fra Alheds tid. I dag oppbevares det på Fossesholm et putevar hvor det er det brodert inn et monogram: BHD. Over bokstavene er det brodert en kongekrone og under en Ø. Initialene kan stemme med Alhed og Henrichs datter, Birgitte Henrichsdatter. Ø står utvilsomt for Østrått, og med kongekronen har slekten ønsket å fortelle om farsskapet, en forklaring som hvertfall kunne glatte over denne forferdelige synden og vanæren.