Ferdinand Pub før og etter kampen
FERDINAND PUB FØR OG ETTER KAMPEN
Nå har vi tatt turen fra Ambjørnsens barndomshjem, gått ned trappa til Schultzesgate og gjør holdt på hjørnet av Schultzesgate – Storgata.
Den vesle veistumpen har gjennomgått store forandringer siden 60-tallet. Der det i dag er parkeringsplass for Grand hotell, lå eksempelvis en bygning kalt Arbeidern, Arbeiderforeningens vakre murbygning.
Den ble flammenes rov i 1968, og i vinduet i Prinsegata stod den 12-årige Ambjørnsen og så den tradisjonsrike bygningen gå opp i røyk.
Rett nedenfor denne bygningen, her hvor dere i dag ser en åpen plass, lå Gyldenløve kro, på folkemunne bare kalt Kroa.
Det var en ærverdig tregård, reist i 1801. Da var det hotell her, Central Hotel, senere Central pensjon. I moderne tid huset bygningen en brun og populær sjømannskro.
Da Ambjørnsen vokste opp, huset fremdeles bygningen skjenkestedet, foruten en herrefrisør.
I annen etasje holdt en jazzklubb til. Bygningen brant ned 10.mars 1976, og brannen var påsatt.
Ambjørnsen bruker hendelsen som motiv i Hvite niggere, men da er det denne bygningen her, Storgata 32 og ikke Kroa som ble påtent. Dikterisk frihet må man unne seg i en roman.
I dag huser Storgata 32 en fotballpub - Corner, men bygningen har en lang og fargerik historie.
På begynnelsen av 1800-tallet var den eid av en pastor og en kjøpmann, deretter ble eiendommen solgt til apoteker Hans Teilman og gikk lenge bare under navnet Teilmangården.
Så har det vært kafé her, Promenade Café, og fra 1930 og framover til ca. 1970 hospits. I Ambjørnsens ungdomstid lå en av Larviks mest populære puber her, Ferdinand pub, og det er denne puben som er modellen for Hvite niggeres «Sjøstjerna mat & vin».
Senere har bygningen huset alt fra musikklokale til strippebule under navnet Vaticanet.
Men i 70-årene var altså Ferdinand stedet der absolutte alle ungdommer fra Bøkebyen samlet seg, med en dominans av byens fotballtilhengere.
Da fortrinnsvis tilhengere av Fram og Larvik Turn. Ferdinand pub før og etter kampen var en stående annonse i lokalavisen på den tiden, noe som i Hvite niggere ble det til Sjøstjerna mat & vin før og etter kampen.
Vi må stifte bekjentskap med dette brokete miljøet og leser i romanen:
«Sjøstjerna mat & vin» var stamstedet vårt. Det fantes et par andre skjenkesteder i byen også, men de var stort sett forbeholdt krigsveteraner og sjøfolk. På «Sjøstjerna» gikk alle som var under førti, for å si det sånn. Charly og jeg pleide å sitte der og lytte til Neil Youngs «After the goldrush», mens vi helte i oss kopp etter kopp med ram kaffe. (…)
Det var en merkelig mix på «Sjøstjerna». (…) Sportsfantastene kunne drikke seg langt fullere enn andre før det ble trua med utkasting – de var jo bare staute idrettsfolk som var ute på uskyldig feiring! I
virkeligheten var en god del av dem fullbefarne drankere allerede i tjueårsalderen, og det eneste de foretok seg av idrettslige aktiviteter var å remje fra tribunene hver gang hjemmelaget spilte kamper i distriktet. «Sjøstjerna før og etter kampen!» - slik lød annonsen som var rykka inn i lokalavisa.
Vise & lyrikk-gjengen var også på plass. Lillebjørn Nilsen og Finn Kalvik var stjerner, og alle gikk rundt og nynna «….så fortell ikke meg at du er e-ensom!», og gamle kontrabasser og kassegitarer ble solgt og kjøpt, solgt og kjøpt. Det var ikke en kjeft over femten som ikke kunne «House of the rising sun» på gitar, og den som ikke hadde hørt Harald Sverdrup si «Jææævla nordlending», var helt ute.
Men alltid innerst i lokalet, alltid innerst i lokalet, satt outsiderne, minnes fortelleren Erling Haefs. Og outsiderne var byens hasjrøykende frikere, og de kom fra alle sosiale lag og representerte en påfallende mix hva klassebakgrunn angikk.
- Kan du huske når det var du begynte å henge rundt på disse stedene som du skildrer i Hvite niggere?
Foto:
Annonse 30.04.75 og artikkel 10.03.75 fra Østlandsposten
Øvrige foto: Larvik bibliotek
Audio guides available in:Norsk bokmål
