Provided by:
Roseslottet
Opplev en runde i Roseslottet med temaet kvinner i krig. Her møter vi motstandskvinner og lærer om hvordan mange kvinner ble behandlet i etterkrigstiden.
To find more content and listen to free audio guides, download the Voice of Norway app.
The Rose Castle opened in spring 2020 to mark 80 years since Norway was occupied during World War II and 75 years since liberation. The art installation is created by the brothers Vebjørn Sand and Eimund Sand and tells the story of what happened in Norway during the occupation from 1940 to 1945 and about the values we lost, democracy, the rule of law, and humanism. At The Rose Castle, long lines are drawn – from the philosophers of ancient Greece, who wrote down the fundamental thoughts on human rights, to the development of the modern democracy we have today. Visible from Oslo are the 5 sails in gold. One for each year of the war, and each sail symbolizes different parts of the resistance movement. Much of the Rose Castle is built in gold to symbolize the value of the freedom and democracy we have today. The Rose Castle is an optimistic place. We celebrate our constitution and freedom by being open every day, all year round. By learning from history, we can understand the present and look towards the future.
The backbone of Roseslottet is the faces of history. For several years, Vebjørn Sand has traveled around meeting people who experienced the war; they are timewitnesses. All the people in this series are individuals whom Vebjørn has interviewed, and then painted portraits of. Several of the large paintings in the park are based on their stories. In the time that has passed since Vebjørn met the timewitnesses, many have passed away. Their stories are vulnerable and important to pass on. It is a crucial part of the Roseslottet project. Here, we meet, among others, Mikhaylo, who was a prisoner of war in Norway, Herman and Edith, who survived the concentration camps, Astrid Linerud, who was Norway's youngest border guide, helping refugees across the border to Sweden, and several resistance men and women, with connections to the war in Norway.
Da Astrid Linerud var åtte år gammel, begynte hun å hjelpe sin far i motstandsarbeidet ved å bære hemmelige militære dokumenter over grensen til Sverige og returnere med brev tilbake til Norge. En sommerkveld i 1943, da Astrid var ni år, kom familien Brekke fra Trondheim til gården. De hadde hørt at på Linerud gård kunne de få hjelp til å rømme til Sverige. Familien Brekke hadde tre barn, to voksne sønner, og datteren Klara, som var like gammel som Astrid. En av sønnene hadde blitt avslørt som dobbeltagent. I frykt for represalier overfor hele familien måtte de flykte. Siden Astrid var så godt kjent i grenseområdet, ble det hun som skulle lose familien de seks kilometerne over til nærmeste gård i Sverige. I området patruljerte tyske soldater, og i den lyse sommernatten kunne de blitt oppdaget. De kom trygt frem, ble tatt imot av svenske soldater, og familien ble registrert som flyktninger. Svenskene hadde vanskelig for å tro at Astrid kunne være grenselos, ung som hun var, så de tok henne for å være en del av familien. Hun måtte overbevise dem om at hun var grenselos og ikke flyktning. Astrid fikk gå hjem til gården igjen, og som takk for hjelpen, fikk hun med seg et spann med klær. Astrid fortsatte som kurér resten av krigen. Som takk for sin innsats mottok hun Nordland fylkes minnemedalje – og 72 år etter at Astrid førte familien Brekke i sikkerhet, traff Astrid og Klara hverandre igjen.
Sonja Wigert ble på 30-tallet en av Norges største filmstjerner. Hun fikk også flere store roller i svenske filmer, og før krigen brøt ut hadde hun flyttet til Stockholm. Da Sonjas far ble fengslet og satt på Grini i 1942, oppsøkte hun den tyske rikskommisæren Josef Terboven for å «flørte sin far fri». Han var svak for vakre skuespillerinner, men han ba om en tjeneste til gjengjeld; hun skulle være hans spion i Stockholm. Det han ikke visste, var at Sonja allerede var rekruttert av den svenske etterretningstjenesten. Som agent med dekknavnet «Bill» var hun utstyrt med manuskript for hva hun skulle si, og hun rapporterte alt hun fikk vite til svenskene. Hun spilte et farlig spill som dobbeltagent, og det førte til at hun avslørte en sentralt plassert tysk spion og Gestapo-sjefen i Stockholm. I sin kontakt med tyskerne spilte anti-nazisten Sonja sin rolle så godt at hun etter krigen fikk et rykte som «stripete». Tvilen ble hengende ved henne, og hun opplevde å bli frosset ut. Hun døde nærmest glemt og alene i Spania, etter å ha falt om i 1980, 66 år gammel, på den skjebnetunge datoen 9. april. Hovedinspirasjonskilden til dette maleriet er en komposisjon av Vebjørn Sands store amerikanske forbilde, John Singer Sargent. Sonja fremstår som fristerinne, samtidig som man kan merke hennes frykt. Hunden i bakgrunnen er inspirert av Jens Bjørneboe og understreker menneskets dyrenatur, på samme måte som han symbolsk brukte dyr i sine romaner.
Åse Grill Fasting var blant de som støttet Quislings visjoner for Norge og Europa, og meldte seg inn i NS. Gjennom Waffen-SS meldte hun seg til tjeneste for tysk Røde Kors, og i tre år pleiet hun soldater ved frontlasaretter på østfronten. I krigens siste dager befant Åse seg i Berlin mens de sovjetiske styrkene inntok byen. Rundt 400 norske frontsøstre meldte seg frivillig for å pleie soldater på østfronten. De behandlet først og fremst tyske og tyskallierte soldater fra SS og Wehrmacht, men de har hevdet at alle de skadede som ble brakt inn, ble behandlet likt. Men siden Tyskland førte en tilintetgjørelseskrig på østfronten, er det lite sannsynlig at frontsøstrene fikk skadede Røde Armé-soldater til behandling. Etter krigen ble frontsøstrene dømt for landssvik, siden de hadde valgt å bistå fienden. Norges Røde Kors har senere beklaget at frontsøstrene ble dømt, siden man ikke skal dømmes for å ha behandlet stridende i en konflikt.
Da Tyskland kapitulerte og freden kom, startet marerittet for mange tyske kvinner. Da de tyske soldatene overga seg eller flyktet, var de gjenværende kvinnene forsvarsløse mot de bevæpnede allierte styrkene. Mange steder ble de utsatt for plyndring, voldtekt eller drap. Det er antatt at rundt to millioner tyske kvinner ble voldtatt, de fleste av sovjetiske soldater. Disse handlingene har blitt omtalt som «Den brutale freden». Motivet er inspirert av en kvinne som ble filmet av amerikanske soldater da de inntok Det tredje riket.
Solveig Bergslien tok raskt del i aktivt motstandsarbeid da Norge ble okkupert. Hun ble tilknyttet den hemmelige etterretningsgruppen XU, og opererte den første radiosenderen i Stavangerområdet. Via denne sendte hun opplysninger om tyskernes bevegelser til London. Solveig fikk jobb ved politikammeret, der hun fanget opp informasjon slik at motstandsfolk som var i fare, kunne komme seg unna. Hun stjal også utstyr som ble brukt til å lage falske pass og grenseboerbevis for dem som måtte flykte. Høsten 1943 ble Solveig arrestert av Gestapo. Hun ble utsatt for harde forhør, og med stor sannsynlighet torturert. Hun skal ha sagt: «Jeg røper ingen, da dør jeg heller». En måned etter arrestasjonen ble hun funnet død på cellen sin, 23 år gammel. Den offisielle dødsårsaken var selvmord, men det gikk også rykter om at hun var torturert til døde. Omstendighetene rundt hennes død er derfor uvisse. Maleriet viser Solveig Bergslien på fjellet, med radiosender i sekken. Fjellet Bergslienfallet i Dronning Maud Land i Antarktis er oppkalt etter Solveig.
Gunnvor var fra en liten bygd i Norge. Hun ble kjent med tyskeren Reinert, som var flyger i Luftwaffe. De ble kjærester og møttes hver gang han fikk permisjon. Sammen fikk de et barn. Da Reinert ble overført til tjeneste i Tyskland og Polen, mistet de kontakten. Etter krigen måtte Gunnvor holde kjærlighetsforholdet til den tyske soldaten skjult. Det ble sett på som en skam, og samfunnets reaksjoner kunne gjort livet vanskelig for både henne og barnet. Navnet Gunnvor er ikke hennes ekte navn. Det har blitt endret, siden familiene som er berørt av dette fortsatt kan oppleve negative reaksjoner.
Å ha et kjærlighetsforhold til fiendens soldater er noe som gjennom alle tider har blitt ansett som uakseptabelt og farlig. Etter frigjøringen ble mange kvinner utsatt for kraftige reaksjoner. Flere såkalte «tyskerjenter» opplevde å bli tvangsklippet av klippegjenger. Snauklippingen kunne bli brutalt utført, med saks, hagesaks eller kniv. Det skal ha forekommet tilfeller over hele landet, men det er ukjent hvor mange som ble tvangsklippet. Også fra myndighetene ble kvinnene møtt med reaksjoner. I løpet av de første månedene etter frigjøringen ble flere tusen «tyskerjenter» arrestert og internert i leire, uten lov og dom. Fra myndighetenes side var det et sterkt ønske om å bli kvitt kvinnene som hadde giftet seg med tyske soldater. De ble ikke lenger ansett for å være norske, men derimot tyske, uten lojalitet til Norge. Statsborgerloven ble derfor endret med tilbakevirkende kraft. Endringene førte til at alle kvinner som hadde giftet seg med en tysk borger under okkupasjonen, eller i tiden etterpå, automatisk mistet sitt norske statsborgerskap. Rundt 3.000 kvinner, sammen med eventuelle barn, ble deportert og kom til et utbombet Tyskland, preget av stor nød. Selv om rettsstaten ble gjeninnført da freden kom, ble flere av rettsstatens prinsipper brutt i behandlingen av «tyskerjentene». De hadde ikke brutt noen lov, men de hadde brutt samfunnets normer. Høsten 2018 kom statsminister Erna Solberg med en unnskyldning på vegne av staten for myndighetenes behandling av kvinnene som hadde hatt forhold til tyske soldater. Da var de aller fleste av kvinnene døde.
The Mozart Series opened in the summer of 2021. Here we see full-size portraits of resistance women in the first part, and cultural figures who used their voices in the fight for democracy in part 2. We meet, among others, Dagny, Norway's first female paratrooper, and Eva, who led over a thousand Norwegian Milorg soldiers. Also, notice the Norwegian poet Nordahl Grieg, double agent Sonja Wigert, intelligence agents, and many more from both the organized defense and the civilian, cultural society. World War II was often referred to as "the Boys' War," and the efforts of resistance women are significantly under-communicated. In The Rose Castle, more resistance women are painted than men, precisely to highlight this part of wartime history. Wolfgang Amadeus Mozart broke his employment relationship with the archbishop in 1782 and tried to live as a free artist. He is considered a pioneer of the "free artist." He created his greatest works during the Enlightenment, and his music is often described as the sound of that era. When Vebjørn Sand painted these paintings, he exclusively listened to Mozart's music and experienced finding a special rhythm in the process. Therefore, the series was named the "Mozart Series." Also, take note of the painting of Mozart further down in the series. The last thing we see before leaving is the quote "He who sleeps in a democracy wakes up in a dictatorship." It is a reminder for us living today that we cannot take our democracy and freedom for granted but must cherish and protect it for the future.
Høsten 1944 ble lederen av Milorgs avdeling på Hedmarken skutt under en razzia. Eva Jørgensen, som nylig var blitt hans sekretær, ble rådet til å flykte til Sverige. Men Eva ville i stedet fortsette motstandskampen. Hun plukket opp trådene og fikk kontakt med sentralledelsen i Oslo. Som Milorg-jeger med dekknavnet «Jacob», bygget hun organisasjonen opp igjen. Da hun ble spurt om hun ville være distriktssjef, sa hun nei. Hun trodde ikke en kvinne ville bli respektert. Men Eva var i praksis lederen – etter hvert med 1.200 mann under seg. Hun organiserte også flyslipp og flyktningetrafikk. Da freden kom, marsjerte Eva inn til Hamar sentrum med troppen sin, kledd i uniform og med pistol i beltet. Mange ble overrasket da en kvinne gikk i front, og de oppdaget da at «Jakob» var en kvinne. En måned senere skulle hjemmestyrkene defilere foran slottet etter kongens hjemkomst. Eva fikk ikke være med. Hun fikk beskjed om at det ikke passet seg for en kvinne. Skuffet og såret måtte hun følge opptoget fra sidelinjen. Vebjørn Sand har malt Eva foran Slottet, i paraden hvor hun ikke fikk defilere sammen med sine menn. I kunstens verden kan hun stå der til evig tid.
Høsten 1940 flyktet Dagny Sibblund og mannen Alf fra Jakobsnes i Finnmark til Murmansk. Mens Dagny lærte seg russisk, fikk opplæring som radiotelegrafist og ble innrullert i Nordflåten, dro Alf tilbake til Finnmark som partisan for å rapportere om tyskernes bevegelser. Dagny mottok og oversatte meldingene, som gikk videre til den sovjetiske etterretningstjenesten. Da Alf ble skutt ned i et fly og drept, ble Dagny sint. Hun bestemte seg for å ta hans plass som partisan og kjempe aktivt for Norges frihet. Dagny ble Norges første kvinnelige fallskjermjeger og var den eneste kvinnen blant partisanene i Finnmark. To dager etter at sovjetiske soldater krysset grensen til Norge i oktober 1944, hoppet Dagny ut i fallskjerm over Varangerhalvøya. Hun kom seg i skjul mens flyet ble beskutt. Dagny skulle være veiviser og rapportere om den tyske tilbaketrekningen. Da hun kom frem til Kirkenes noen dager senere, var byen frigjort av de sovjetiske styrkene.
Margit Johnsen fra Ålesund var en eventyrlysten ung dame som drømte om å se verden og danse rumba på Cuba. Før krigen brøt ut, tok hun hyre som salongpike på skipet MS Tudor. To måneder etter at Norge ble angrepet av Nazi-Tyskland, ble MS Tudor torpedert utenfor Spania. Margit kom seg i en livbåt og ble reddet. Senere mønstret hun på MS Talabot, som i mars 1942 ble plukket ut til å være med i en konvoi på fire skip som skulle frakte livsnødvendige forsyninger til Malta. Valletta på Malta var den mest bombede byen i Europa under krigen, og situasjonen var desperat. Seilasen ble omtalt som en selvmordskonvoi. Margit ble rådet til å mønstre av, men hun nektet. «Hvis mine gutter skal dø, vil jeg være der sammen med dem. Det kan ikke være vanskeligere for meg å dø enn det er for dem», skal hun ha sagt. Under overfarten ble skipet utsatt for kraftige angrep. Mens bombene suste, serverte Margit forfriskninger til mannskapet og bidro til å holde moralen oppe. MS Talabot var ett av to skip som nådde Malta. Før det var ferdig losset, kom nye angrep, som satte skipet i brann. Lasterommet var fullt av eksplosiver, og kapteinen måtte senke skipet for å unngå en stor eksplosjon. Sammen med kapteinen, var Margit og skipskatten de siste som forlot det brennende skipet.
Da Norge ble angrepet, flyktet kronprinsesse Märtha og barna, prinsessene Ragnhild og Astrid og tre år gamle prins Harald til Sverige. I august 1940 reiste de videre til USA etter invitasjon fra USAs president Franklin D. Roosevelt. Kronprinsesse Märtha og barna bosatte seg like utenfor Washington DC, og kronprinsessen besøkte ofte presidentparet i Det hvite hus. Hun utviklet et nært vennskap med presidenten, noe som gav henne en unik posisjon for å løfte frem Norges sak. Under oppholdet i USA, fremmet hun også Norges interesser gjennom foredrag og taler, og hun engasjerte seg i hjelpearbeid. Da kong Haakon fylte 70 år i 1942, forærte Roosevelt kongen ubåtjageren King Haakon VII i gave. Kronprinsessen tok imot gaven på Norges vegne og satt ved presidentens side da han fremførte den berømte talen «Look to Norway»: «Hvis det ennå er noen som lurer på hvorfor denne krigen blir utkjempet – la ham se mot Norge» … «Og hvis det er noen som tviler på den demokratiske viljen til å vinne, sier jeg igjen – la ham se mot Norge!» Under feiringen av 70-årsdagen i London, takket kongen kronprinsessen for arbeidet hennes. «Ikke fordi du er kronprinsesse, men fordi du er den du er», sa han, og overrakte henne storkorset med kjede av St. Olavs orden. Utenriksminister Trygve Lie sa om kronprinsessen: «I kampårene var hun Norges uomtvistelige ambassadør nr. 1, på grunn av sin sjarm, menneskelighet, klokskap og takt.» Kronprinsesse Märtha var også blant de første som hyllet kvinnenes innsats under okkupasjonen, da hun løftet frem deres viktige bidrag i sin nyttårstale i 1946.
Søstrene Helga og Aasta Stene var lektorer, og de hadde selv sett nazistenes grusomheter under opphold i Tyskland i 1930-årene. Da NS i februar 1942 ville innføre tvungen ungdomstjeneste i NS ungdomsfylking etter mønster av Hitlerjugend i Tyskland, tok søstrene initiativ til Foreldreaksjonen. Gjennom et kvinnenettverk for sivil motstand, organiserte de en masseaksjon der foreldre over hele landet ble oppfordret til å sende inn likelydende protestbrev til departementet. Opp mot 200.000 brev skal ha kommet inn, og loven om tvungen ungdomstjeneste ble fjernet. Det ble den største sivile holdningskampanjen i Norge under krigen. Søstrene kom i nazistenes søkelys og måtte flykte, først til Sverige, og deretter til Storbritannia. I eksil fortsatte de med et omfattende informasjonsarbeid. Helga var den første som tok opp det kjønnsmessige misforholdet i krigslitteraturen. Fra 1949 søkte hun i 17 år på rad om støtte til å skrive om norske kvinners motstandskamp. Hun fikk avslag hver gang.