Provided by:
Roseslottet
I et velfungerende demokrati er humanisme og ytringsfrihet to bærebjelker man ikke kan være foruten. Den svarte ruten omhandler verk i Roseslottet som omhandler denne tematikken, hvordan disse verdiene ble utfordret og noen av menneskene som kjempet for dem under okkupasjonen.
To find more content and listen to free audio guides, download the Voice of Norway app.
The Rose Castle opened in spring 2020 to mark 80 years since Norway was occupied during World War II and 75 years since liberation. The art installation is created by the brothers Vebjørn Sand and Eimund Sand and tells the story of what happened in Norway during the occupation from 1940 to 1945 and about the values we lost, democracy, the rule of law, and humanism. At The Rose Castle, long lines are drawn – from the philosophers of ancient Greece, who wrote down the fundamental thoughts on human rights, to the development of the modern democracy we have today. Visible from Oslo are the 5 sails in gold. One for each year of the war, and each sail symbolizes different parts of the resistance movement. Much of the Rose Castle is built in gold to symbolize the value of the freedom and democracy we have today. The Rose Castle is an optimistic place. We celebrate our constitution and freedom by being open every day, all year round. By learning from history, we can understand the present and look towards the future.
Did you know that the ideas of human rights and natural law – that all people are born free - originated in ancient Greece nearly 2,500 years ago? These thoughts from ancient philosophers later inspired the French Revolution as well as the American Declaration of Independence, and laid the groundwork for the development of the modern democracy we have today. The lightening gate, through which we have passed, marks the entrance to the Greek Golden Age and antiquity. We will walk along a spiral path called the "Frozen River of Time," which connects us to the past and future. Here, we will see several vases displaying quotes from ancient philosophers, while also witnessing a stark contrast to the paintings depicting events during World War II. How far we were from these fundamental ideas over 2000 years after they were conceived is alarming. The vases are decorated with potsherds, which were used as ballots in elections in ancient Greece. The Greeks were also deeply interested in mathematics and geometry. Geometry is like music, a universal language that speaks to all. The artist behind these figures, Eimund Sand, explains that there is no Greek, American, or Russian cube, there is only one cube. Geometry also embodies values that we recognize in a well-functioning democracy. It is balanced and in equilibrium, transparent and clear, and constantly evolving. The geometric figures evolve throughout the spiral path, becoming more and more intricate, yet they remain in balance, equilibrium, and transparency, just as democracy should be.
Once during a tour, a school student asked a question. He raised his hand and said, "Do you know which country the Nazis took first? It was Germany, the Nazis took Germany first." In the lead-up to World War II, Germany was subjected to large amounts of propaganda, and freedom of speech was stifled. A group of students from Munich tried to awaken the German population to spiritual resistance. They wrote leaflets that they distributed around German cities, urging the population to think for themselves and distance themselves from Nazism. The group became known as "The White Rose," a non-violent group that fought with words against the Nazi regime. They urged each individual to take responsibility for humanistic values – and thus to distance themselves from any totalitarian ideology. This became a dangerous threat to the Nazis, and they expended considerable resources to find out who was behind it. Eventually, the members were exposed and brought to trial. Their activities were called "the most serious attack on the Reich since the outbreak of the war." They were sentenced to death for high treason and executed by guillotine only three hours after the verdict was delivered. The Nazis considered them such a significant threat that they were executed immediately. See the portrait of Traute Lafrenz, Vebjørn Sand met her in 2004, a meeting that left a strong impression. She was one of the few key members of "The White Rose" who survived the war. She died on March 6, 2023, at the age of 103. The Rose Castle is named after these youths who used their words and freedom of speech as weapons against Nazism.
Josef Schultz var soldat i Wehrmachts 714. infanteridivisjon. Han skal ha nektet å være med på en henrettelse av serbiske partisaner i den lille serbiske byen Smederevska Palanka i 1941. Schultz tok av seg hjelmen, la ned geværet og gikk bort til en høystakk, der han sluttet seg til dem som skulle henrettes. Historien om Josef Schultz er enten en sann fortelling eller en legende. Kunstneren Vebjørn Sand forteller følgende om historien: Schultz-myten har opptatt meg sterkt og blitt et av mine hovedmotiver, og jeg dro til Smederevska Palanka for å forsøke å finne ut om Josef virkelig hadde eksistert. Ved stedet henrettelsen skal ha foregått, står det et minnesmerke. Uansett står Josef for meg som et bilde på at vi mennesker – selv på den ytterste utpost av eksistens – dypest sett er frie mennesker og kan velge. Jeg har vært opptatt av Jens Bjørneboe i prosessen med bildet. Bjørneboe understreker denne «siste friheten», og han hadde som sitt favorittbilde et lignende motiv hengende over sitt skrivebord.
In the center of Roseslottet, we find "The Unborn's Star." This star points forward to the next generations, reminding us to preserve democracy and human dignity for the future. On the sign next to the star is Article 1 of the Universal Declaration of Human Rights from 1948, "All human beings are born free and equal in dignity and rights. They are endowed with reason and conscience and should act towards one another in a spirit of brotherhood." This is the most important message of the installation. Here at Roseslottet, some dark and serious stories are told, but we primarily aim to be an optimistic place. World War II is an example of a time when several countries allied to cooperate and fight for democracy when it was truly under pressure and freedom was threatened. Despite five grim years of war, democracy and freedom emerged victorious in the end. It gives us hope and optimism even though the values of freedom are threatened in many countries around the world today. We must be conscious of how valuable our democracy and freedom are, and Roseslottet is meant to provide us with a solid reminder of that. From the center of the spiral, we have a good view of the five golden sails. Each sail symbolizes a year of war and different parts of the resistance movement. From the left, you see the sail to commemorate the navy and war sailors, then the mountain for the resistance in Northern Norway. Far to the right is a quill for freedom of speech and civilian protection, and next to it, a spruce tree for the military resistance. In the middle stands the "King's Birch," symbolizing the king's refusal and his steadfastness for our constitution. At The Rose Castle, we say that we celebrate May 17th and our constitution every single day, all year round.
I 1502 laget Leonardo da Vinci en skisse til en brokonstruksjon over Det gylne horn i Istanbul. Leonardos bro er vakker og tidløs, den er matematikk som man kan se – geometri. Leonardo brukte parabelbuer, og derfor fremstår dette designet fra renessansen så moderne. Broen representerer det ypperste fra renessansen – foreningen av kunst, vitenskap og tenkning. Broen ble i sin tid aldri bygget. Det norske Leonardoprosjektet har en ambisjon om å bygge en Leonardo-bro på hvert kontinent – slik at dette symbolske brospennet kan forene mennesker og nasjoner, fortid, nåtid og fremtid. Den første broen ble åpnet over E18 i Ås av dronning Sonja i 2001, påfølgende ble fire broer bygget av is i Antarktis, Arktis, New York og København. I 2016 ble Leonardos bro oppført som en trekonstruksjon, denne gangen ved slottet Clos Lucé i Frankrike, der kunstneren og renessansemennesket Leonardo da Vinci bodde i sine siste leveår. Den broen du snart går over, er den faktiske broformen som ble brukt for å lage isbroene, så den har vært på en reise verden rundt før den landet i Roseslottet.
Raoul Wallenberg var en svensk forretningsmann og diplomat. Da han arbeidet i Palestina på 30-tallet fikk han høre om nazistenes forfølgelse av jødene fra jødiske flyktninger. Under andre verdenskrig arbeidet han en periode for en ungarsk jøde i et svensk handelsfirma i Budapest. Kort tid etter at Ungarn ble okkupert av Nazi-Tyskland i 1944, startet deportasjonen av ungarske jøder til utryddelsesleirene. Den amerikanske presidenten Franklin D. Roosevelt tok da initiativ til å starte en organisasjon som skulle redde jøder ut av Ungarn. Raoul fikk oppdraget med å lede operasjonene for å få jødene i sikkerhet. Han delte ut falske «svenske» pass til jødene og det ble opprettet «svenske hus» hvor de kunne skjule seg. Gjennom dristige operasjoner reddet han titusenvis fra utryddelsesleirene. Da sovjetiske styrker inntok Ungarn i januar 1945, ble Raoul arrestert. Han døde i fangenskap i Sovjetunionen, sannsynligvis i 1947. Det er usikkerhet rundt hans skjebne, men ifølge Pavel Anatolievitsj Sudoplatov i boka “Rød terror” fra 1994, ble han drept av en giftsprøyte.
Gjennom sin far, fredsprisvinner Fridtjof Nansen, ble Odd Nansen tidlig bevisst på viktigheten av å bekjempe alle typer totalitære krefter, som nazismen og kommunismen. Odd brakte også sin fars arv videre gjennom et stort humanitært engasjement. I 1936 startet han organisasjonen Nansenhjelp, som jobbet for å hjelpe de forfulgte jødene i de tyskkontrollerte områdene. På nært hold så Odd nazistenes grusomheter mot den jødiske befolkningen og han forsto faren de befant seg i. Gjennom Nansenhjelp kom 260 jødiske flyktninger til Norge før okkupasjonen. I januar 1942 ble Odd arrestert, offisielt på grunn av familiens nære bånd til kongefamilien. Han satt i fangenskap på Grini, før han ble sendt videre til Sachsenhausen i Tyskland. Hver dag i fangenskap tegnet og skrev Odd dagboknotater om sine opplevelser. Notatene og tegningene han hadde laget i skjul ble smuglet ut fra leiren av medfanger i uthulede trefjeler. Etter frigjøringen ble de utgitt i trebinds-verket Fra dag til dag, som av The New Yorker ble omtalt som «Et av de mest bevegende dokumenter fra krigen».
The Mozart Series opened in the summer of 2021. Here we see full-size portraits of resistance women in the first part, and cultural figures who used their voices in the fight for democracy in part 2. We meet, among others, Dagny, Norway's first female paratrooper, and Eva, who led over a thousand Norwegian Milorg soldiers. Also, notice the Norwegian poet Nordahl Grieg, double agent Sonja Wigert, intelligence agents, and many more from both the organized defense and the civilian, cultural society. World War II was often referred to as "the Boys' War," and the efforts of resistance women are significantly under-communicated. In The Rose Castle, more resistance women are painted than men, precisely to highlight this part of wartime history. Wolfgang Amadeus Mozart broke his employment relationship with the archbishop in 1782 and tried to live as a free artist. He is considered a pioneer of the "free artist." He created his greatest works during the Enlightenment, and his music is often described as the sound of that era. When Vebjørn Sand painted these paintings, he exclusively listened to Mozart's music and experienced finding a special rhythm in the process. Therefore, the series was named the "Mozart Series." Also, take note of the painting of Mozart further down in the series. The last thing we see before leaving is the quote "He who sleeps in a democracy wakes up in a dictatorship." It is a reminder for us living today that we cannot take our democracy and freedom for granted but must cherish and protect it for the future.
Teatersjef Henry Gleditsch sto bak opprettelsen av Trøndelag teater i 1937. Fra første stund viste han sin anti-nazistiske holdning, blant annet ved å opplyse publikum om utviklingen i Europa ved valg av repertoar. Da okkupasjonen kom, var Henry en kompromissløs forsvarer av ytringsfriheten og den kunstneriske frihet. Etter at kampene i Norge var over, satte han opp satiriske revyer med spark mot nazistene. Da NS hadde landsmøte i Trondheim, nektet han å flagge, og han satte opp matineen Norsk aften, som ble avsluttet med Per Sivles dikt Vi vil oss et land som er frelst og fritt. Ved enhver anledning viste Henry sin motstand mot nazistene. Han la hindringer i veien da teateret ble pålagt å ha tyske gjestespill, og han var i front under skuespillerstreiken. Den 6. oktober 1942 erklærte Terboven sivil unntakstilstand i Trøndelag. Samme dag skulle Trøndelag Teater ha premiere på Ibsens Vildanden, med Henry i rollen som doktor Relling. Henry ble arrestert på sitt kontor og henrettet i Falstadskogen i grålysningen dagen etter sammen med ni andre gisler. Da teppet gikk ned på den utsatte premieren av Vildanden to uker senere, ble det sortkledde publikum stående i taushet før de forlot salen – en siste hyllest til en kjær teatersjef og hans urokkelige motstandsvilje
Ingeborg Refling Hagen debuterte som forfatter i 1920, og hadde en stor produksjon av noveller, romaner og lyrikk i årene som fulgte. Hun ble tidlig opptatt av kampen mot fascismen og nazismen som vokste frem i Europa, og gjennom litteratur, kunst og teater advarte hun mot den totalitære faren. Hun ville bygge opp folks mentale motstand, i kamp for friheten. Da Norge ble okkupert, engasjerte Ingeborg seg raskt i motstandsarbeid. Hun redigerte den illegale avisen Jøssingposten, og hun hjalp mennesker som måtte flykte. For nazistene, som hadde merket seg hennes årelange engasjement mot totalitære krefter, var hun en trussel. Etter hvert ble også Gestapo oppmerksom på hennes illegale arbeid. I desember 1941 ble hun arrestert, og hun ble utsatt for grov tortur under forhør. Ingeborg ble sittende to og et halvt år i fangenskap, blant annet på Grini. I sine memoarer har hun fortalt om hvordan hun, i et forsøk på å overleve fangenskapet, uten å røpe andre under tortur, spilte sinnssyk og påførte seg selv difteri. Under streng bevoktning var hun i lange perioder innlagt ved Ullevål sykehus. Der fortsatte hun sitt engasjement i skjul, ved å undervise sykepleierne i verdenslitteraturen. Da Ingeborg ble løslatt sommeren 1944, ble hun omtalt som et menneskevrak. Tyskerne trodde at hun både var sinnssyk og døden nær. Hun ble brakt til familiegården Fredheim i Hedmark, hvor den sterkt svekkede Ingeborg begynte å trene seg opp igjen i skjul, mens huset ble bevoktet av tyske soldater. I fangenskapet hadde Ingeborg lovet seg selv at dersom hun overlevde, ville hun fortsette sitt arbeid for å ruste opp den mentale motstanden mot totalitære krefter. Hun mente at det ikke nyttet kun med militært vern, men at et mentalt vern var minst like viktig. I tiårene etter krigen jobbet hun for å spre kunnskap om europeisk kulturarv, med hovedfokus på litteraturen og tenkerne – fra Bibelen, antikken, opplysningstiden og frem til vår tid – for å hindre at nazistiske og fascistiske tendenser skulle få utvikle seg igjen. Hennes humanistiske og kulturelle åndskamp fortsatte frem til hun døde i 1989, 94 år gammel.
Den 19 år gamle Willy Brandt kom til Norge som politisk flyktning etter at Hitler kom til makten i 1933. Han var medlem av det politiske partiet SAPD, det tyske søsterpartiet til Arbeiderpartiet, og hadde drevet motstandsarbeid mot nazistene. Fire dager etter ankomsten til Norge, hadde han sin første artikkel på trykk der han advarte mot nazismen. Han fortsatte å informere om forholdene i Hitler-Tyskland, samtidig som han vektla at det også fantes et annet Tyskland enn det nasjonalsosialistiske. Han skrev blant annet: «Disiplinen til Det tredje rike er underdanighet og ingen frihet. Fascismen er åndelig slaveri.» Da Norge ble okkupert, flyktet Willy til Sverige. Han fikk norsk statsborgerskap og ble en del av det norske eksilmiljøet. I Sverige jobbet han for Norges sak, og han skrev flere bøker om frihetskampen. I 1947 returnerte Willy til Tyskland, men beholdt sitt nære bånd til Norge. Han vendte tilbake til tysk politikk for partiet SPD, og i 1957 ble han borgermester i Vest-Berlin. Tolv år senere ble han forbundskansler. Willys drøm var et gjenforent Tyskland og et samlet Europa. I 1971 mottok han Nobels fredspris for sin forsoningspolitikk overfor Øst-Tyskland. Da Willy som forbundskansler skulle legge ned en krans ved minnesmerket for ofrene etter oppstanden i den jødiske gettoen i Warszawa i 1943, gikk han spontant ned på kne. Handlingen ble et symbol på Tysklands vilje til å ta et oppgjør med fortidens forbrytelser. Om portrettet skriver Vebjørn: «Jeg elsker å male portretter av barn. Kanskje man kan se allerede her at det bor en statsmann i ham. Tenk hvilke muligheter det bor i et lite menneske.»
Ragnar Ulstein Allerede før Norge ble okkupert, viste Ragnar Ulstein sitt engasjement for demokrati og frihet under diskusjoner med medelever på gymnaset i Volda. Han var sterkt bekymret for den nazistiske ideologien som hadde vokst frem i Tyskland. Etter tyskernes invasjon av Norge bestemte han seg raskt for å kjempe for verdiene han trodde på. I juli 1941 kom han seg med en fiskeskøyte over Nordsjøen og meldte seg til tjeneste i de norske styrkene som ble bygget opp i Storbritannia. Ragnar var blant de første som kom med i Kompani Linge, som skulle utføre aksjoner bak fiendens linjer i Norge. Han gikk befalsskolen og ble trent opp til å raskt kunne bli sendt ut på oppdrag. I desember 1941 var Ragnar med under raidet mot Reine i Lofoten, den samme operasjonen der Martin Linge falt. Kompaniet fortsatte videre i «Linges ånd» og konsentrerte seg resten av krigen om målrettede sabotasjeaksjoner mot tyske interesser og oppbyggingen av motstandsgrupper i Norge. Ragnar ledet blant annet oppbyggingen av en Milorg-gruppe i Sogn og Fjordane. Etter krigen jobbet Ragnar som journalist og forfatter. Han skrev flere store og grunnleggende verk som dokumenterer norsk krigshistorie. I tillegg til hans egne opplevelser, bygger de på godt over tusen intervjuer han gjorde med motstandsfolk, flyktninger og andre.